Gustav Ejstes & co. har et par høyst interessante plater bak seg, særlig den sist ankomne «4». Forretningsideen er å blande prog, psykedelia, folkemusikk, jazz og ymse anna som var hot å sause sammen for 30 år siden, og det gjør de fint på plate. Konsertversjonen var derimot en høyst blandet opplevelse. En lang jam som var fantastisk i perioder og snurrig uinteressant i andre. Lyden var grumsete og låtene utflytende og svevende, før det plutselig dukket opp små stykker håndfast pop. Ambivalens på scenen, og et tilsynelatende ambivalent publikum. I løpet av den timen Dungen sto på scenen fikk jeg en god del sms-er fra en i salen: «En herlig gjeng hippier!» ble fulgt opp av «Frank Jethro Tull Zappa Crimson», «1971 all over again», «Kanonsang!» og til slutt «Gjesp». Akkurat slik var det. Umulig å bli klok på, på godt og vondt.