En bompibjørn av en mann som leder et utmerket rockeband. Karismatisk som få, og backet av et klassisk rockeband. Gitarist med solofoten på monitoren, stikkesvingende trommis og i det hele tatt. Nå var det tid for mandige tilrop som «Hey», «Øøøy!» og den slags.
Det begynte godt. All energien som ble sakte tappet ut da Dungen spilte var plutselig tilbake. «Babel On» sto som en påle.
LES OGSÅ ANMELDELSE AV DUNGEN:
Godt/meget godt
The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL) er langt fra spennende. De slipper ingen bomber. Ingen går på TSOOL-konsert for å utfordre seg selv. Vi går fordi vi vet hvem de er, hva de gjør og hvordan de låter. De er gjennomført gode, slik de alltid har vært. Her ligger styrken og svakheten til svenskene. Vi forventer steingod rock, nøye utsorterte bidrag fra rockehistorien og en zillion konserter, og noen løgnaserier fra kjortelkledde Ebbot. Et par morsomme kommentarer, håndspåleggelser eller andre rockereligiøse fakter fra mannen i kjortel. En tur ut i salen og selvsagt den ene gode vokalprestasjonen etter den andre Det er nøyaktig det vi får. Kontant, velspilt og rutinert fra start til slutt.
Solid
Vi ender altså opp med et gammelt dilemma: En servering som består av nøyaktig det du bestilte, er det godt nok? Denne fredagen viste at man kan forsøke på noe spinnvilt – som Dungen – og vekselvis komme med skivebommer og innertiere, eller man kan gå for det sikre – som TSOOL – og være solide uten å være strålende.
For mange er det nok. Noen vil alltid kreve framskritt, sprengkraft og nyvinninger. Alt som er etter planen kan fortone seg kjedelig, og svenskenes stolthet er absolutt i faresonen. Kveldens Folken-publikum virket å dele seg 70-30 i favør dette holder i massevis.
Etter avtale — TSOOL
TSOOL skal være Skandinavias beste band, og jeg ser ikke bort ifra at de fortjener tittelen. Denne kvelden var de ikke helt på topp. Etter å ha sett svenskene 3-4 ganger i Folken vet jeg at de kan enda mer, men serveringen var etter avtalen.