Det manglet ikke på muligheten for å ha en heidundrande rølpekveld med breibeit mannerock som raste forbi hjernen og traff mellomgulvet. Nashville Pussy og Supersuckers er band som spiser pene indie-gutter til frokost, bruker elektronikapingler til å denge selvhøytidelige metallduster med, og sier fuck, og mener fuck. De kan faget: Tung rifferock, gitarsoloer, litt country og masse humor.
Men det ble altså ikke den elleville kvelden, selv om øyeblikkene definitivt var der. Nashville Pussy ventet til halv elleve med å gå på – etter sigende på grunn av spritmangel backstage. Da de endelig kom på, var det allerede spydd i lokalet og stemningen var jevnt god. "How do you do you motherfuckers do, motherfucking Norway?" Jo da, vi var klare vi. 1-2-3-4. Fuzz. Marshall-forsterkere. Cowboyhatt. Skinnbukser. Go, Motherfucker, Go. Og Nashville Pussy holdt koken i drøye 25 minutter før punkteringen kom. Da hadde to hårete menn med store baller og to damer med store pupper spilt seg ferdige. De hadde spilt sine riff, sine soloer og spurt etter hasj fra scenen. De var ikke så drøye som forventet, men som sagt, i 25 minutter var underholdningsverdien god.
Så kom Supersuckers, kveldens hovednavn. Eddie Spaghetti og di. Etter to låter der han fikk laber respons fra publikum bestemte han seg for å starte på nytt. Are you ready? Jo, nja, ok, kom igjen. Kjør på. Men de måtte jobbe hardt, og utbyttet var som for småsparere i aksjefond om dagen. Ikke det helt store. Musikalsk er Supersuckers tre hestehoder og et dvergkast foran Nashville Pussy. Men det var likevel vanskelig å få fot.
Bandet gjør sine saker ganske bra, men det koker aldri. Hvem sin feil er det? Et daft publikum? Ventingen? Skjenkereglene? Sevland? Næringsforeningen? Tja, min stemme går nok til bandet, selv om Stavanger-publikummet til tider er vanskeligere å engasjere enn en niendeklasse på under Jonas Lie-uken på skolen.
Helt mørkt var det ikke. Skal du først bruke en kveld på utilslørt heisarock, så er ikke Supersuckers et dårlig valg. Følelsen av samhørighet rundt brennevin, damer, skytevåpen og fuzzgitarer var der også, men det var ikke nok til å døyve mangelen på interessant musikk i lengden. Mulig jeg må ta selvkritikk for å koble på hjernen i for stor grad, men redneckhillibillyråningen holder bare en stund, så trenger vi noe mer. Det var sikkert mange av de rundt 300 oppmøtte i går som syntes dette var alla tiders, og vi skal ikke alltid rope på eksperimentell, cuttingedge samtidsdronejazz. For rett-frem-rock, som disse bandene representerer, er noe av det ypperste denne verden av avlet. Men denne kvelden var det mye fysikk og lite kjemi. Da blir aldri konserter mer enn middels.
The greatest rock ’n’ roll band in the world kaller Supersuckers seg. Det ligger selvfølgelig en dose humor i det, men Supersuckers er jo et bra band. Denne kvelden var de ok.