De fleste band man ser på ordentlige scener består av tålig gode eller direkte flinke musikere. De fleste vet også hvordan man tråkler sammen en ok sang, at man bør snakke småsjarmerende mellom låtene og begynne på første ekstranummer så raskt at publikum ikke får tid til å forlate salen. Men de gode bandene, de som blir snakkiser og muligens popstjerner, de har en tilleggsdimensjon, med mindre de er helt avsindig gode til å stå rett opp og ned og framføre den ene gull-låten etter den andre. Slike finnes, men det er få av dem.
IDENTITET: De virkelig gode bandene har identitet, de har sin egen lyd, sin egen twist på ting og klarer å formidle hvem de er. Noen hater maset om X-faktor, «it», særpreg eller hva det nå kalles, men band det ikke er noe med, de forsvinner fort. Ingen identitet, intet publikum. Låter du likt som 20 andre band i samme kommune, så skal du være en inn i svartens god svømmer for å nå overflaten. Casiokids har definitivt mye med seg. Jeg forstår hva de vil, jeg husker hvordan de låter og ikke minst: Det var kjekt å oppleve og høre Casiokids. Et banalt punkt kanskje, men det er viktig.
Ok. De har ikke funnet opp elektropopen eller danserocken eller elektronikaen eller noen andre sjangere de stjeler fra. Men måten de stjeler, blander og øser ut på, den låter utvilsomt originalt. Friskt, tilgjengelig og humørfullt, uten å bli fjollete.
MIKS: Ut av navnet skulle en gjerne tro at dette var en ellevill lek med synther, men Casiokids er mer enn det. Jo visst har de Casio-synther – minst én av 199,-typen – men de har også et drivende komp som durer ut klubbfølelse. De har gitar som flettes fint inn i elektroen, de har perkusjon i rarietetsegmentet og de har harmonisk falsettvokal. Tekstene sørger for en dose kuriosa og snodigheter. Ingen av disse triksene kan Casiokids ta patent på, men du verden så intelligent de skrur det sammen.
Melodilinjene er akkurat så lette og catcy at du synger med fra midten og ut. Bandet faller ikke for fristelsen med å gå helt i synthnerdingen og teppebombe med lag på lag på lag på lag med tangentmoro. Casiokids kunne blitt en elektronisk nerdesuppe, men det er tilgjengelig som omgangssyke i barnehagen. Det er bare å møte opp, ta til seg og bli smittet.
Komp, et tema eller to, gitar og vokal. 1-2-3-4. Dermed tilfredsstiller de både kroppen som vil ha kløbbingen, og hode og ører som leter etter melodier og hooks.
POPSTJERNER? Vi kommer til å høre mer fra denne gjengen. Nå skal de ut i Europa, Universal har plukket dem opp og de har bestemt seg for å virkelig gi bandet alt. Kan de lykkes?
Nja, jo, det er ikke umulig. Å synge på norsk er en begrensning, men ikke fatalt. Kaizers.... Som mange andre elektroband er de på nippet til å bli gjentakende til det kjedsommelige. Men Casiokids holder seg på den rette siden. Og de har altså et show i bakhånd, med skyggeteater, masker og visuelle triks. Dette fikk vi ikke se i går – rett og slett fordi det er svindyrt å reise med ti mann. Men sjekk ut MySpace-sidene deres, og du ser hva de har på lager. På stående fot kan jeg ikke peke på noe som tilsier at de ikke har det som skal til for å komme opp og fram. En tydelig frontfigur kanskje, og et par låter til som sitter like godt som «Grønt lys i alle ledd»?
Men bevares. Disse gutta har det. To av dem er fra Stavanger. Lokalscore! Hurra!