«Pianodame» klinger ikke særlig godt, rett og slett fordi det er poppet opp så mange middelmådige av dem, blant annet i Norge. De er ikke nødvendigvis dårlige, men det er ikke så mye med dem. Joan Wessel er annerledes, det er en annen dimensjon til denne pianodamen. Dette er New York som viser oss hvordan man håndterer saker og ting i 2008. Joan dukket altså opp som en avlegger av Antony and the Johnsons, og legger vi til en dose av nå avdøde Jeff Buckley (som var Joans kjæreste), litt PJ Harvey, noen Kate Bush-fraseringer og New York-hipster-kunst, så er vi inne på noe. Hun skal ha utropt skjønnhet som den nye pønken, og på sett og vis har hun piffet opp det vakre med litt av pønkens energi. Besetningen er enkel. Piano, bass og trommer er i utgangspunktet ikke all verden å spille på, men du bedre hvor mye de får ut av det. For her er en dame som har skrevet minst to plater med låter som sjangernærliggende damer skulle ønske de hadde skrevet. I Norge er det vel bare Susanne Sundfør som til nå har vist at hun har det i seg.
Akkurat hva det er som får Joan Wasser til å være så mye bedre enn hopen er sannelig ikke lett å si. Kanskje er det bagasjen? Jobbingen med Antony and the Johnsons, Rufus Wainwright eller Lou Reed? Kanskje er det rett og slett det å leve i undergrunnsmiljøet i det det store eple som skal til? Uansett hva som er årsaken: Joan As Police Woman oser kvalitet, originalitet, autoritet, tyngde og attityd. Samtidig har Wessel en hjemmekoselig drøsetone med et andaktsnervøst Folken-publikum, som klappet mer og mer, og til slutt overdøvet oppvaskmaskiner og feiing av glass i lokalet. Vi ble varme, og de på scenen ble i aller høyeste grad varme.
Hun peiser ikke på med fiksfakseri. Det ligger hovedsaklig i låtene og i damens tilstedeværelse. Joan er typen som kunne sunget seg gjennom marg og bein, og som du ikke blir umiddelbart klok på. Der er motstand i materialet. Kos er forbeholdt det ytterst sjarmerende småpratet og tøfler, Obama, snø og hvorfor vi har så enormt mange joggeskobutikker i Stavanger. Og så var det disse sangene. Akkurat så kompliserte at du må høre etter. Aldri utenfor det vi klarer, men bare unntaksvis i komfortsonens periferi.
Stemmen er skjør , men det ligger masse kraft i den likevel. Soulballader avveksler mer klassiske poplåter, men motorveien der Nora Jones og di kjører fram og tilbake og fram og tilbake, der er hun aldri. Denne politikvinnen er langt fra utilgjengelig, men enkelt og trivielt blir det aldri. Her er akkurat den kanten, de uventa vendingene og den originaliteten som er akk så sårt savnet hos motorveiens pianodamer. Kose-rødvin, luktelys og store te-kopper er ut!
Pianodamer, altså. Nå skal det nevnes at Joan spiller gitar 40 prosent av tiden. På de hissige og rocka delene. Men alene på pianoet på «To Survive», sammen med de andre på «To America» eller småfamlende med teipet tekst og ukulele-backing på siste ekstranummer: Det funker alt. Rett og slett fordi materialet er så bra, og framføringen kommer rett fra hjertet.
Hadde det ikke vært for en litt forsiktig start, så hadde dette vært en klassiker, en «jeg var der da...». Likevel, vi fikk en leksjon i hvordan det gjøres i utlandet og di, og plutselig var Norges syngedamer, vår radioslepne smoothiepop og Stavangers mange joggeskobutikker fryktelig provinsielt. Heia New York. Kom tilbake Joan!