De 250 publikummerne som innfant seg under søndagens strålende konsert kan imidlertid le hele veien til konsertminnebanken.
Mange hadde en viss Bob merket av på kalenderen i ukevis for ikke så lenge siden, men vi som har merket av for amerikanske Ministrys Folken-besøk, har nok gledet oss like mye. Til felles med Dylan-folket har vi at vi liker protestviser, men i en betraktelig hardere innpakning enn det som gjallet i betongen på stadion.
Al Jourgensen og Ministry har holdt koken siden 1981, og det er tydelig. Ikke fordi de ser spesielt slitne ut, for slitenheten ligger på dem med en slik verdighet som man finner hos band som har arbeidet hardt og jevnt og fått suksessen de har fortjent i et relativt behersket tempo. Det som avslører dem, er den tette kjemien, de avbalanserte publikumsfrieriene og den knallharde disiplinen som de durer gjennom over halvannen time godlåter med. Samspilt som få, og med et strengt, men rettferdig utvalg av låter. En vanvittig intensitet ble opprettholdt fra begynnelse til slutt.
«Just one fix» og «N. W. O» fra 1992 var gledelige gjenhør, og miksen med nyere materiale, blant annet en kontant versjon av tittelkuttet på «Rio Grande Blood» fra 2006, fungerte strålende, ikke minst siden George W. Bush i ondskapsfull klipping var med på storskjermen. Det er ingen hemmelighet at Ministry lenge har vist et betydelig politisk engasjement, hovedsakelig i retning av utilslørt Bush-hat. Mot det kan det nødvendigvis argumenteres at de slår inn åpne dører, men de gjør det med en markant stil og med en tydeliggjøring av budskapet som du sjelden eller aldri finner hos dresskledde meningsfeller.
Terrorgjerdet på scenen beskrev i så måte godt hva Jourgensen frykter at resultatet av egen regjerings midtøstenpolitikk skal bli.