Store deler av det norske musikkpolitiet har gjort det straffbart og nærmest utilgivelig å lage smooth, glatt og polert musikk. En regel som har mye med seg, fordi musikksjelen og hjertevarmen i de fleste tilfeller ikke sitter i hårvoksen eller den musikalske voksen. Avskaff flinkiseriet! Fram med de uhøvla rebellene som bedriver sjelevrenging på gamle gitarer!
Nu vel, det kan umulig være fornuftig at det å være flink skal telle i ens disfavør. Og musikerne i The National Bank er flinke, derom hersker det ingen tvil. Og de har skjegg et par av dem. De er ikke så smuuude som noen skal ha det til, i alle fall ikke i den liveversjonen vi fikk i går.
Det springende punkt er om de klarer å treffe mer enn bare letthjernen, noe den virkelig gode musikken gjør. Nasjonalbankens siste plate balanserer hårfint mellom det frekke og det flaue. Nå og da tipper det litt for langt i feil retning. Det er partier på albumet som er direkte smekre, men det er også partier der en merker en smule intern motstand mot det som kommer in ørene.
Ok. Det var platen. Onsdag var det konsert og turnéåpning.
Nerve
De første 40 minuttene minnet om dilemmaet fra platen. Hårfin balanse. Forsøkene på å få salen med på klapping gikk middels godt. Den elektriske stemningen lot vente på seg. Vi lyttet, og det tok gjerne et lite sekund etter at låten var ferdig spilt før applausen kom. Et avventende publikum og et band som spilte godt, men ikke fikk formidlet den store nerven.
Og da er vi ved nok et vanskelig punkt. The National Bank er ikke noe uhemmet publikumsfrieri, selv om Thomas Dybdahl skåler og drøser på hjemmebane. Musikalsk er The National Bank en nøtt som må knekkes. Slik er det gjerne med popmusikk som er en smule avansert. Det er et sunnhetstegn at man må jobbe litt, men det er også vanskelig for et publikum, særlig når bandet presenterer såpass mye nytt materiale. Dybdahl gir seg imidlertid ikke før salen synger, og temperaturstigningen var merkbar mot slutten.
Nesten glemt
I sine beste stunder er The National Bank en herlig treffer i både hjerne og mage. Men det virkelige beviset på at bandet virkelig kan få en konsertsal til å bevege seg fikk vi ikke før mot slutten, med ”Tolerate” og de påfølgende ekstranumrene. Og da var det virkelig bra. En løpsk og frittgående Morten Quenild, et bankende komp og en dansende Dybdahl. Avslutningen smakte virkelig fugl, og vi glemte nesten at det var litt seigt i børjan. Glemte det nesten.
For som det ble sagt etter konserten. «Sykt flinke folk, sykt bra, men jeg følte det ikke før helt på slutten».