Lørdag kveld var trioen i Stavanger — i en helnorsk, nykter konstellasjon. Erik Røe, Espen Hana og Øyvind Grong var kveldens kavalerer, godt støttet av Stavanger Brass Band.
Variasjon
— I Las Vegas skriver man om kjærlighet og whisky. Kommer man fra Pedersgata, skriver man om hermetikk, sier Espen Hana. Og så er han i gang med «Mack the knife» på kav dialekt. Fingere rølper over tangentene. Han vipper med føttene så lårene hopper. «Dean Martin» er en villmann ved klaveret. Samtidig kler han rollen som entertainer. Han har lommene fulle av små poenger. De faller ut i salen med jevne mellomrom og ender opp i flirfulle smil. Espen Hana viser seg som multikunstner - uanstrengt og profesjonell.
Konsertens styrke ligger også i variasjonen. Volum og tempo veksler i kurver. Repertoaret er fullt av kjente melodier - men gir også plass til nye tolkninger.
«I've got you under my skin», «It had to be you» og «Have you met Miss Jones» er originaler som slår an. Men også Hanas selvskrevne låt om den godhjertede men halvrare Bernhard Hidle passer inn i kveldens svingete format.
Kvalitet
Vokalmessig er trioen sterk. Men Øyvind Grong, som til vanlig spiller tuba i Stavanger Symfoniorkester, overrasker kanskje mest. «Feelin' good» og «Moon over Bourbon Street» lar stemningen bli magisk. Og han nøyer seg ikke bare med å synge - nei, han spiller bass samtidig.
Stavanger Brass Band bekrefter sin posisjon som et av landets fremste musikk-korps. Amatørensemblet er utrolig samkjørt - selv når metronomet raser. Espen Westbye utmerker seg som solotrompetist. Han behersker hele registeret og blåser det mykt, uten å stresse. Tonene treffer han hver eneste gang; vokalist Erik Røe nikker anerkjennende og publikum gjør like så.
«Me and my shadow» er ekstranummeret som involverer alle. Den dresskledde trioen rykker sammen og viser nok en gang hvor kjekt de har det på scenen - selv om det bare er vann i glassene.
silje.herget@ aftenbladet.no