Onsdag kveld gjestet han Folken for — etter eget utsagn - sjette gang. Han kjenner seg igjen nå. Og han tok seg den frihet å spørre publikum mot slutten av konserten om det ikke fins noen flere konsertplasser i Stavanger han kan spille.
Svaret runget mot ham som et stort Waterboys-refreng fra åttitallet: - Noooo!
Ellers var det ikke mye å høre av de store Waterboys-refrengene fra bandets udiskutable storhetstid på siste halvdel av 1980-tallet. Nå 49 år gamle Scott insisterte på å spille nye ting. Men høflig applaus til tross: Publikum ønsket mer av klassikerne. Scott ønsket det ikke.
Mye nytt
I stedet bød han på en konsert som hvilte tungt på materialet fra de nyeste utgivelsene - årets «Book of lightning» især. Sammen med sitt fire mann sterke Waterboys, inkludert felespilleren Steve Wickham, utenom Scott eneste gjenværende fra storhetstiden, presenterte skotten flotte versjoner av særlig «She tried to hold me» og balladen «Strange arrangement». Dessuten ble «It's gonna rain» og «Love will shoot you down» sendt av gårde med en sarkastisk hilsen til militærjuntaen i Burma.
Sarkastisk og arrogant. Det er Mike Scott i et nøtteskall. Og onsdag kveld sendte han noen verbale meldinger fra scenen som understreket onsdagskveldfølelsen. Mike Scott var på jobb. Han leverte varene. Men han har hatt bedre dager på jobb - og han har nok også sett et mer vitalt publikum.
Onsdager er dårlige erstatninger for heftige fredag- og lørdagsfester.
Men til settlista: Om lag 2/3 nytt stoff og 1/3 gammelt stoff vitner om at Scott forsøker å slippe unna fortiden. Problemet er bare at de færreste Waterboys-fans kjenner de nye platene, de kjenner bare de gamle. Det er disse de kan refrengene på, det er forventningene om å høre låtene fra disse platene som får dem til å kjøpe dyre billetter.
Start et nytt band
Når så endelig låter som «Medicine bow» og «When will we be married» (begge «Fisherman's blues, 1985), «Red army blues» («A pagan place», 1984) og «The raggle taggle gypsy» («Room to roam», 1990) kommer, så tar publikum fullstendig av med allsang, skrål og alt annet enn høflig stavangersk applaus.
Og da står det klart for alle og en hver hva Waterboys kunne ha utrettet om det ønsket: Bandet kunne ha satt Folken-publikummet i fyr og flamme om det hadde spilt en håndfull til av de gamle låtene. I stedet nøyde Mike Scott seg med bare å fikle forsiktig med lighteren - som en nervøs mann med undertrykte pyromane tendenser.
Men han lever og skaper. Spørsmålet er bare om han bør bruke Waterboys-navnet stort lenger. Waterboys er i realiteten fanget i en evig åttitallsfelle, en felle Mike Scott og resten av gjengen aldri kommer til å slippe ut av.
Det ærligste ville være å starte et nytt band. Men samtidig: Da blir det desto vanskeligere å opprettholde markedsverdien og de høye billettprisene.
kjetil.wold@aftenbladet.no