Også da de het The Beautiful People gikk de sine egne veier, og leverte glimrende konserter. Dette har ikke endret seg med navneskiftet, men bandet virker nå mer enhetlig enn da de trålte festivalnorge i 2005, både musikalsk og stilistisk.
Vokalist Ådne Meisfjord har ikke lagt gitaren på hylla, men han lot den hvile gjennom mesteparten av konserten. Det nye og uutgitte materialet vi fikk høre, ga også klare signaler om at bandet konsentrerer seg mer og mer om synthrock og mindre om gitarbasert musikk.
Kort og godt
Forsøk på å få publikum til å rikke på dansefoten falt, med enkelte unntak, på betonggrunn i Folken, men det betyr ikke at 120 Days ikke klarer å forføre folk inn i sitt tyske 70-tallsunivers. Settet de leverte onsdag kveld var tett og godt sammensatt, med knusende bra lyd. At det varte i nøyaktig en klokketime, var også svært passelig. Det er greit å ikke overkjøre publikum. I stedet ble man stående igjen og ønske seg et ekstranummer som aldri kom, bandet leverte heller hiten sin som siste låt.
I den anledning tok også Meisfjord seg en dekadent liten surfetur på publikum i salen. Nevnte frontfigur er et snodig fenomen. Han ser ofte temmelig dritings ut, selv om den musikalske tilstedeværelsen er total. Mannen har slappe håndledd og gummikropp helt til han tar tak i synth eller gitar, da er presisjonen helt der den skal være. Musikken er engasjerende hele veien.
Energisk
Til å ha turnert så mye som de har i det siste, har 120 Days klart å beholde veldig mye av energien. Det skal noe til å utstråle denne typen spilleglede når ting etter hvert er nødt til å ha blitt rutine. Samtidig er de en gjeng som er milevis fra Kaizers-aktige publikumsfrierier.
At de leverer en omtrent prikkfri konsert er ikke mer enn man forventer, men bandet klarer å engasjere sine lyttere fra begynnelse til slutt. La oss håpe at de ikke ender opp som arrogante særinger som ser på konsertpublikummet som et nødvendig onde.
kine.hult@ aftenbladet.no