Men selv i varmen ville det vært en fordel å få høre hva som foregår.
Sjelden er jeg til stede på en konsert hvor en enkeltfaktor i den grad underminerer og disintegrerer helheten: Buldrebassen.
En uspesifisert dyp og rumlende basslyd som svekker rytmen, knuser akkordene nedenfra og forvandler velklang til lydmessig grøt. Rapet fra dypet dynker frasene.
Rart at det kan skje: Alt er så striglet og velformet; guttene nyklipte og pene i tøyet, repertoaret med arven fra gospel og rhythm and blues er særdeles gjennomarbeidet. Men så intrikate arrangementer — og hurra for det! - krever klar lydproduksjon. Så mye vokale rytmeeffekter og lekne instrumentimitasjoner uten distinkt lydgjengivelse, blir vas.
Enten må bassangeren legge opp en oktav eller lydmannen få sparken.
De seks sangerne underholder og forkynner. De inviterer til allsang som i adventistmenigheten hjemme i Nashville. Arrangementene og harmonikken gjør konseptet mindre glatt enn andre a cappella-grupper som turnerer verden. Horisontalt fungerer det, frasene spenner vidt. Chaplin-kjenningen «Smile» får nytt liv i en stilig up-tempo-versjon, og de framfører «Lamb of God» «Just in time» og «Family of love» fra sin nyeste plate. De har forlatt det rene vokale, supplerer med gitar og piano og litt rytme, og lykkes med fornyelsen.
Sluttakkorden kommer litt tidlig, 80 minutter er i kjipeste laget. Men den feite og breie klangen som fyller Domkirken, sitter i ennå.