Når man tar sin nystemte, forlater det varme backstagerommet, og går ut i kjølig friluft, hender gjerne det som hendte lørdag kveld da Uriah Heep entret scenen i festivalteltet: Det blir rett og slett litt surt. Hvordan pleier man så å takle denne typen situasjoner? Svar: Man har en såkalt backupgitar på lur, som forhåpentligvis ikke er like ustemt. Så gjør gitarteknikeren sin greie, og raskt bør ting være i orden.
Denne taktikken valgte Uriah Heeps ellers så eminente gitarist, Mick Box, å ikke benytte seg av. Dermed brukte han de fem først låtene til stemming. Hvor bra låter egentlig massiv synth, bassgitar, trommer og vokal? Sikkert fint hver for seg, men i et band som spiller denne typen musikk MÅ man ha gitar for at det ikke skal låte merkelig. Uten gitar har orgel og synthesizer en tendens til å dominere fullstendig, og det blir fort altfor, altfor mye av det gode.
Så litt skryt: Når stemmingen er unnagjort, er lydbildet gjennomført til fingerspissene. Musikerne spiller både hver for seg og sammen svært bra. Hvis man velger å se bort fra den horrible bruken av lys, er de også relativt visuelt stilige, til tross for at de ikke er helt unge lenger.
Vokalist Bernie Shaw spretter rundt og ser ut som en aldrende utgave av Ivar Nikolaisen i Silver. Han skal også ha honnør for å vise ydmykhet for publikum og beklage de tekniske problemene.
Dessverre fikk bandet bare klemt inn et sett på 60 minutter, og det kan ikke ha vært fordi det skortet på låtene. Likevel, publikum fikk det de ville ha, og det toppet seg med klassikeren «Easy livin'» mot slutten. Før det hadde vi fått en dose av gitartriksing som man sjelden ser lenger: tappesolo med instrumentet høyt hevet over hodet. Og det uten at det ble spinaltapsk.
Alt i alt er Uriah Heep et band med glimt i øyet. Kanskje det er derfor de kommer unna med å turnere 30 år etter at de var på topp.
kine.hult@aftenbladet.no