I Oslo trakk dette bandet 40 personer. Her i byen viste publikum langt størrre entusiasme for den nye versjonen av denne sjelfulle musikken. Dansen som har gått fra de fattige og kriminelle strøkene med de trange barene i Buenos Aires til å bli et skolert middelklassefenomen i mellomkrigstidens mondene europeiske dansesalonger, til ny renessanse med komponisten Astor Piazolla og den aldrende tangomusiker Dino Saluzzi (kommer på Maijazz torsdag), fram til gårsdagens versjon: Tango fusjonert med elektronika — med saften, svetten og dampen i behold.
Hjernen bak bandet, Luciano Supervielle, trekker opp et stort lerret, både musikalsk og bokstavelig talt. Der viser han bilder og filmsnutter, fra instrumentteknologenes bildebøker til Argentinas og Uruguays største lidenskap etter tangoen: Fotball.
Om filmsnuttene virker ansporende eller avsporende på det viktigste - musikken - kan diskuteres. Det kan simpelt kamuflere at musikk basert kun på én danseart har en stor svakhet - potensiell ensformighet - eller det kan addere dimensjoner til uttrykket.
Spørsmålet blir om musikken lever, og etter en halvtime var det grunn til skepsis. Men så kom bråe skift, en naken solo på virtous bandoneon (trekkspill) med Martin Ferres. Villere driv i Javier Casallas fiolin. Tyngre trøkk i Gabriel Casucubertas bass. Og ikke minst: Supervielles som egger opp med sine vinylplater og elektroniske bearbeidelser av musikken.
Her er veien lang fra argentinernes superstjerne Carlos Gardel som Europa for 80 år sidentrykket til sitt bryst med hans 728 tangoinnspillinger, fram til dagens elektroniske og langt mer massive uttrykk. Elegansen er klartsvekket. Men kraften og nerven er i behold.