Noen av oss som var så heldige å oppleve Depeche Modes legendariske konsert under Exiter-turneen i 2001, var nærmest sjokkskadet et par låter ut i konserten. Var dette samme band? Var dette gjensynet vi hadde drømt om alle disse årene?
På scenen sto et band som prøvde hardt å overbevise oss om at de fortsatt er de beste, fortsatt vitale, fortsatt de mest visuelle, fortsatt i stand til å piske opp en menneskemasse til musikalsk hysteri. De prøvde litt for hardt, smurte for tjukt på. Men — litt for sent - fikk de oss likevel der de ville: på gråten av ren Depeche-lykke.
Fjorårets Depeche Mode-album «Playing the angel» har flust med flotte låter. Men bandet som har 25 års erfaring i å trollbinde publikum både på plate og scene, klarte utrolig nok ikke å få fram potensialet i de nye låtene på scenen denne gangen. Det vinglet og famlet. Vokalist Dave Gahan begynte å legge inn et irriterende «yeah» i nesten hver setning for å få opp tempen. Lydmiksen med litt for dominerende vokal gjorde refrengene daffe.
Den supersexy karismatikeren Gahan åler og vrikker seg som vanlig halvnaken rundt på scenen og ser publikum rett i øynene. Han er ikke typen som pludrer med publikum mellom låtene, et «thankyou» holder. Helt greit - Depeche Mode på scenen har alltid handlet mer om visuell kommunikasjon.
Martin L. Gore kommuniserte med en kyllingaktig svart stikkelue., Scenedekorasjonen var holdt metallisk sci-fi, med et slags romskip i det ene hjørnet. Bak scenen flimret film på en seksdelt bildemosasikk. Scenen var badet i fargerike spotlys, og følelsesladde ord flimret på romskipet: love, sex, pain, regret. Tidvis var de visuelle inntrykkene fantastiske, men for ofte var det for mye på en gang.
Så vi er altså langt fra varme i trøya og blanke i øynene da bandets låtskriver Martin Gore finner det for godt å presentere sitt obligatoriske kortprogram - bestående av Gore alene med gitaren og noen småsåre ballader. Før har han vært så outrert at innslaget ble fascinerende. Nå står han der og nyter seg selv og forventer publikums hyllest. Det er både pinlig og patetisk. Hvorfor kan han ikke være fornøyd med at det er han som har skrevet alle de deilige låtene Depeche Mode har i backkatalogen, og godta at han spiller i et band som har kanskje verdens beste rockvokalist? Stemningen er tilbake til utgangspunktet.
Men så begynner endelig Depeche Mode å rote seg bort i gamle godlåter: «I feel you» i en demonisk versjon. Gullrekka fra «Violator» triller ut: «World in my eyes», «Personal Jesus» og «Enjoy the silence». Depeche er suverene på å tilføre sine gamle klassikere noe nytt i konsertformatet. Publikum går fra konseptene, plutselig er alt vi ønsket og alt vi trengte rett her i armene våre. Ord er veldig unødvendige, og Gahan lar salen synge «Enjoy the silence»-refrenget helt alene.
I de to rundene med ekstranummer er høydepunktene den gamle synthklassikeren «Just can't get enough» og grøssvakre «Never let me down again». Før Gahan og Gore roer oss ned med vuggeviseaktige «Goodnight lovers».
Så når vi labber ut i snøslapset er vi ganske varme og fornøyde tross alt.