Django Reinhardt, pioneren og stilskaperen, har en arving i Norge, med mer enn 25 års musikalsk «sigøynerliv» på veien. Hot Club de Norvège har siden 1979 (første konsert var i Stavanger!) vært kontinuerlig på turne.
Med frapperende hurtighet i strengeleiken, melankolien som understemning og djerve tekniske soli som manndomsprøve.
Noen ganger litt vel djervt i går kveld. For når kappspillingen går forbi det elegante og tette i samspillet, når fortingen skjuler spennet i følelser som ligger i musikken og venter — da forsvinner et par øyne fra terningen. Men ellers er det lett å gi seg over av plekterteknikk og klarhet i tonen, formidling av lengsel og henrykkelse.
Det funker til og med når de stjeler Karius og Baktus-musikken og gjør de to bustehodene til beboere i husvogn og flytter dem til 1930-tallets Paris. Egner-musikken i ny forkledning blir herlig naivistisk og melankolsk.
Stian Carstensen gjestet bandet med sitt trekkspill, like teknisk overlegen og med samme smittende formidlingsglede som resten av laget. Særlig hans strålende soloironiske salme til trekkspillet pris, en slags belg i solnedgang; «Titano vi priser deg».