Multiinstrumentalistene og produsentene Marc Collin og Olivier Libaux hadde en enkel, men genial idé, helt i tråd med bandnavnet: å lage easy listening-versjoner av gamle postpunk/new wave-klassikere i bossanova-takt. (Nouvelle Vague betyr new wave på engelsk og bossa nova på portugisisk). Stilig og stillferdig framført av et knippe henrivende, myke kvinnelige gjestevokalister.
Resultatet var frapperende: humoristisk, vakkert og originalt på en gang. Klassikere som «Guns of Brixton» (The Clash), «Just can't get enough» (Depeche Mode), «Love will tear us apart» (Joy Divison), «Too drunk to fuck» (Dead Kennedys) og ikke minst «Making plans for Nigel» (XTC) fikk alle som hørte, til å ville ha mer. Fellesnevneren for låtene NV spiller inn er at de har sterke tekster og en klar underliggende følelsesladethet.
Og mange hadde kommet til Tou Scene lørdag for å oppleve fenomenet fra scenen. Ville gruppen klare å formidle den samme stemningen i levende live?
Svaret er: egentlig ikke. Lydbildet var mer jazz enn bossa nova, og de to kvinnelige vokalistene var svært forskjellige i uttrykket — nærmest som en engel og en djevel. Samtidig klarte bandet det kunststykket svært mange band ikke gjør når de spiller live: De tar musikken sin enda et steg, viser enda en dimensjon ved seg selv, uten å forringe utgangspunktet. Det er virkelig godt gjort.
Med trommer, akustisk gitar, enkle lydeffekter og et assortert utvalg av rytmeinstrumenter som bakteppe, var de to vokalistene Camille og Eloisia de bærende elementene. Både visuelt og musikalsk. Med teatralske bevegelser skapte de en både mer rufsete og elegant stemning enn på det balsammykt produserte debutalbumet. Etter en myk start som etter et par låter sto i fare for å bli ensformig, klarte de med enkle vokale og visuelle virkemidler å la konsertopplevelsen bare stige utover.
Bandet framførte stort sett låtene fra debutalbumet, men serverte også en skikkelig ny godbit i sin sedvanlige myke stil: Lords of the new church-låten «Dance with me» er perfekt for Nouvelle Vague-ånden.
Da et svært begeistret publikum fikk inn bandet til andre runde med ekstranummer, serverte de en bluesaktig versjon av «Just cant't get enough». En morsom liten gimmick der og da og som en ekstra liten konfekt til slutt. Men jeg håper ikke Nouvelle Vague har tenkt å gå mer i den retningen i framtiden.
elisabeth.bie@ aftenbladet.no