Han har verken karismaen, utseendet eller scenetekket til Robbie, og i hvert fall ikke klessmaken. Man kunne tro at han hadde forsovet seg litt da han subbet inn på scenen i joggebukse og fotballskjorte. Heldigvis redder stemmen hans mye.
Man kan nemlig si hva man vil om McFadden, men det er ikke til å komme bort fra at han synger bra live. Musikerne han hadde med seg i konserthuset i går var også dyktige. Det samme kan man dessverre ikke si om lydteknikeren. Et skjærende og grusomt lydbilde preget første del av konserten, helt til vedkommende bak spakene fikk tatt seg litt sammen.
Låtmaterialet er en helt annen historie. Brian McFadden sitt korte sett besto hovedsakelig av intetsigende popmelodier som ikke festet seg. Stemningen var ikke uventet best på coverlåtene og Westlife-sangene.
Når det er sagt, så var stemningen slik den ofte er når de pene popguttene kommer til byen. Småjentene hylte og hylte, og flere grein. Men hva gjør helten? Jo, han gjør narr av dem, hermer etter dem, og forteller at de høres ut som sirenene til en ambulanse som sikkert kommer og henter dem snart. Hvor arrogant er det mulig å bli? Og hvem er det han tror kjøper platene hans?
Til tider så det likevel ut til at han skulle slå til med noen oppriktige publikumsfrierier. Som da han inviterte publikum opp på scenen, og straks ble omringet av en hel haug av jenter. De ble riktignok sendt tilbake til setene sine ganske så raskt, og etter at sangen var slutt understreket han hva slags dårlig idé det hele hadde vært.
— Det var som da Irland bestemte seg for at det sikkert gikk greit å ta imot «et par» flyktninger, sa han og flirte.
Nobelprisen sitter nok langt inne for denne karen, ja.
Plasseringen av konserten var også langt fra ideell. Stavanger konserthus var på ingen måte noe ideelt lokale, særlig ikke for lydnivået. Det er nå ikke lenger nødvendig å sende ungdommen på Motörhead-konsert for å få tatt fra dem hørselen. Brian McFadden i Bjergsted holder i lange baner.
kine.hult@aftenbladet.no