Etter tretti mer eller mindre suksessrike år på veien er det kanskje fort gjort å lene seg bakover og lande midt i laurbærene.
Rutine er et stikkord som godt oppsummerer det Motörhead bedrev i går. Det er ikke noe galt i å være rutinert. Det som er galt, er når man så til de grader har havnet inn i en slags samlebåndtilstand, hvor man gjør nøyaktig det samme hver kveld, uten å leve seg noe videre inn i det. Jeg har sett dem bedre før mer enn én gang.
I mine tidlige tenår hatet jeg intenst Tina Turner, og ei venninne ytret i den anledning: «Ja men hu e grævla bra te å ver så gammale».
Det samme er det sikkert mange som tenker om Lemmy. At vi liksom ikke skal forvente så mye av den stakkars, gamle knallen.
Men vi skal faktisk kunne forvente en del ting. Blant annet at han virker litt mer engasjert. Jeg hadde også forventet å høre «Orgasmatron» og «Bomber». Det ble det ikke noe av. Derimot ble det spilt mye relativt ukjent stoff, og det kan funke bra hos band som har en innadvendt holdning, og bare spiller de låtene de selv liker best. Motörhead derimot, forfekter en holdning om at det viktigste er å gi fansen det de vil ha. I går lyktes de ikke 100 prosent med det, selv om ting gradvis tok seg opp. «Metropolis» ga settet et løft, det samme gjorde «Sacrifice», som av en eller annen grunn ble delt av en langtrukken og unødvendig trommesolo.
Mot slutten dro bandet heldigvis til med et par av godlåtene, med «Ace of Spades» som nest siste låt, og «Overkill» som aller siste.
Knyttneven av jern satt også der den skulle, det samme må sies om «Killed by death». Men skulle ikke det bare mangle? Folk tar helt av uansett om det er Motörhead sjøl som spiller klassikerne, eller om det er et coverband som gjør det.
kine.hult@aftenbladet.no