Men det må være vrient å reise rundt med ny cd. Artisten vil selvfølgelig gjøre publikum kjent med nye låter, fansen har en tendens til å klappe høyest for perlene de gjenkjenner fra før.
Med 8 av 15 (før to ekstranumre) hentet fra den nye cd-en, «Over en by», gikk ikke stemningen helt i taket. Jeg tenker at ja, jo, både den ene og den andre låten må jeg lytte mer til hjemme for å se om den fester seg i sjelen.
De åtte nye hun framførte, ligger i stemningsleier vi forbinder med Bremnes: Vakker melankoli (Ansiktet te månen), men også morsom sarkasme (Per og Pål og Janus), som rammer politikere i tv-ruta, framført med klem.
Hun har gjort det til et varemerke å kåsere muntert om forskjellen på kvinner og menn før hun synger om temaet. Et par slike numre kom i går, ett svartsynt i sin konklusjon, det andre selvironisk på den problemelskende kvinnens vegne (Litt happiness kan ikkje skade).
Men ikke alltid treffer Bremnes tonen. Hun bommer hårfint på alvoret i «Hvis du kommer tebake en dag?», en tekst til Jesus. Ord om et folketomt Jerusalem på grunn av væpnede soldater («mye helligdom per kuvert») treffer ikke poenget i sangen.
Hyggelig å høre igjen «De traff kverandre», det tenksomme tittelsporet «Vi skulle begynt på nytt» fra cd-en «Gåte ved gåte» og en låt fra cd-en om anleggskokka «Svarta bjørn» i Ofoten.
For ikke å snakke om to sterke gjenhør med Edvard Munchs tekster til Ketil Bjørnstads melodier: «De vet ikke hvor urolig jeg er om nettene» og «Skrik». Førstnevnte inneholdt en imponerende trommesolo fra Helge Nordbakken. I sistnevnte fulgte bandet opp tekstens fortvilelse mens lysmester Asle Karstad badet scenen i blodrødt og giftig-gult.
Bremnes er berømt for sin blå tone, et vemod som lyssettingen støttet opp om. Men litt oftere burde hun sluppet musikerne til med solistinnslag. For når Bengt Hanssen (tangenter, vokal), Hallgrim Bratberg (gitarer), Sondre Meisfjord (bass) og Helge Nordbakken får breie seg litt ekstra, tar Kari Bremnes med band mest av.