Duoen nærmest smøg seg inn på scenen, bøyde seg raskt ned over utstyret — noen lap top-er, et par elektriske gitarer og noen synther - blant annet en gammel Korg med stilige ledninger i alle farger.
Men det ville seg ikke riktig. Låtene kom og gikk, i varierende formater, formasjoner og strukturer: Noe prototechno, elementer av gammel krautrock og til og med noen ganske håpløse tilløp til elektronisk dansemusik. Søte gitarer over syntetisk kleine, myke rytmer.
Og med flagrende bilder av tallrekker, gras og diverse fargefigurer på teppet i bakgrunnen signaliserte duoen både visuell og kunstnerisk stagnasjon. De må ha hatt følelsen sjøl også. De må ha merket at folk kom og gikk, at praten ble høyere og at applausen høfligere.
Gitaristen og synthoperatøren Michael Rother har i intervjuer sagt at han leter etter det unike, både i musikken og i livet for øvrig. Eks-Kraftwerk-musikeren var ikke i nærheten av noe unikt på Scene 1 på Tou scene i går. Men i perioder var han den som kom nærmest av de to: Det er personlighet over enkelte av mannens elektrofuzza gitarpartier; han behersker kunsten med å la gitaren uttrykke seg i både lyrisk melodiøse og maskinelt massive vendinger.
Men dessverre oppsto magien i kun korte, skjøre øyeblikk. Stort sett bare stampet Rother & Moebius seg av gårde. De spilte én time. Sikkert ikke ett minutt mer enn kontrakten tilsa.
Så smilte de avmålt, nikket - og forlot scenen.
kjetil.wold@aftenbladet.bno