Geir Jenssen i Biosphere kan ikke beskyldes for å lefle med verken publikum eller bygg. Hans tittelløse og nykomponerte verk er ingen «crowdpleaser». I perioder gjorde musikken nesten fysisk vondt. Særlig siste delen, med sine audiovisuelle kantete og harde partier, gnagde åpenbart på både nervene og tålmodigheten til deler av publikummet. Flere valgte å forlate kirken.
Men kanskje er det et slikt verk vi trenger. For mange musikere har de siste årene latt seg flyte med i kirkerommet. Det har vært få musikalske provokasjoner i kirken etter at Bjørn Eidsvåg, de elektriske gitarene og bråkete trommene vant aksept utover slutten av 1970— og begynnelsen av 80-tallet.
På vei bort
Jeg vet ikke om alle i Domkirken i går lot seg fryde av de pinefulle orgeltonene, de forvrengte kirkeklokkene og mørket som senket seg over kirken litt over klokken 2300. Det livgivende blåhvite lyset på søylene forsvant - og plutselig satt vi der i det nesten totale mørke. Og det skjedde samtidig som verket fjernet seg fra de tydeligste naturelementene; fjernet seg fra den fossende sjøen, fra vinden, den sprakende imiterte ilden og den klukkende bekken.
Mer og mer dro Biosphere musikken i retning kulden. Det føltes som vi var på vei bort fra jorden i romskipet Domkirken: Et romskip fullt av fortapte, forhutrede sjeler på vei mot en usikker skjebne et annet sted i universet. Og akkompagnert av romskipets monotone maskindur og nesten uforståelig bablende menneskestemmer over intercomen.
Hundrevis av tonn med stein på vei bort fra naturharde, men likevel trygge moder jord.
Indikerer reise
Geir Jenssens verk indikerer gnisninger og bevegelse. Det indikerer reise. Og det indikerer en følelse av tomhet og avmakt både overfor naturens elementer og overfor de sterile og fremmedgjorte resultatene av den menneskelige sivilisasjon.
Reisen, og forsåvidt romfarten, er tema Biosphere alias Jenssen har vært innom flere ganger før - både på det tidlige albumet «Patashnik» (1994), en undervurdert utgivelse, og nå i senere år på verket «Shenzou».
Tromsømusikeren behersker dessuten kunsten å tilføre musikken ulike temperaturnivåer - noe som også var tydelig under konserten i Domkirken, en konsert som også markerte åpningen av årets Numusic-festival.
Stein Bjelland takket på vegne av Numusic for at festivalen fikk bruke kirken. En takk som var på sin plass. Domkirkens menighet viser betydelig mot samt vilje til å gå nye veier ved å stille kirkerommet til disposisjon for prosjekter av denne karakter.