Greit nok — men ikke nok til toppscore når konserten markedsføres som et høydepunkt på hele Moldejazz.
Enkelt og greit, hørbart og skikkelig. Basisen er komposisjonene til den meksikanske komponisten José Sabre Marroquín. Den cubanske pianisten Gonzalo Rubalcaba, som Haden «oppdaget» i sin tid, har arrangert musikken til konserten og platen «Land of the Sun».
Og det er også Rubalcaba som har mest å tilføre i konseptet som i på sitt svakeste degenerer til balladeparade, på det sterkeste et streit konsept uten fakter og dill.
Adekvate jazzimprovisasjoner over vakre kjærlighets- og vuggesanger avløser hverandre, den kammermusikalske jevnheten i laget er et særtrekk. Bandleder Charlie Haden er faktisk selv svakeste ledd; forsvinner den syngende basstonen hans i grapsen lydproduksjon eller bokstavelig talt mellom hendene på ham?
Saksofonistene Miguel Zenon og Tony Malaby, trompetist Michael Rodriguez, fløytist Oriente Lopez og trommis Antonio Sanchez fyller konseptet med samstemt ensemblespill og soloer innenfor formatet. Noen ganger virker konserten uten retning - men det er jo et gyldig spørsmål om man egentlig trenger å være på vei til et nytt sted når det lyder såpass bra som det gjør. Først etter 75 minutter går de litt opp i tempo, men bare i én låt.
Den sterkt politiske Charlie Haden er full av budskap og holdninger, og ytrer seg fra sin plass som kunstner. I Molde nøyde han seg med å dedisere konserten til «world peace». Forrige gang jeg hørte Charlie Haden i Molde (1994) var det i en konsert som fullkomment havarerte i alle sine urenheter, ustemthet, ubalanse og upresise innsatser. Det måtte bare gå bedre denne gang.
ulf.rosenberg@aftenbladet.no