Full pott til Nord-Jæren, med andre ord. Og mens Skambankt gjorde en overbevisende jobb, var ikke Dybdahl og gjengen hans noe svakere.
Hans melankolske høstpop fungerer like godt en varm sommernatt, og Dybdahl kikket opp på den stadig mer mørkeblå nattehimmelen og var så fornøyd, så fornøyd med det hele. Hans ustoppelige takk til publikum ble nesten for mye av det gode, men det er samtidig godt å se at Thomas fra Lura ikke er blitt mer blasert av all suksessen. Han gleder seg over å stå på en scene, og han er fortsatt overrasket over at det går bra.
Han gikk til oppgaven med et uttrykt ønske om å skape magi, og klarte det tidvis. Det som sviktet, var Silje Salomonsens koring på sangene som virkelig skulle løftet stemningen; «A lovestory», «Cecilia» og «Henry». Kombinasjonen av en litt spinkel stemme og en dårlig lydmiks gjorde at hun nesten forsvant. Da hjelper det ikke at hun debuterte på munnspill.
Allsang-forsøkene satt heller ikke helt. Det funket kanskje helt framme ved scenen, men du skulle ikke langt bakover før publikumsrøstene forstummet.
Likevel ble det en fin avslutning på Quart. Bandet valgte å lage lange versjoner av sangene, der musikken slo som seige havdønninger mot oss — avbrutt av en og annen brottsjø. Etter en årrekke sammen, er de svært så samspilte med Morten Johan Olsen og Øyvind Jakobsen på trommer og rytmeinstrumenter, Eirik Lye på bass, Øyvind Berekvam på steelgitar og Ådne Sæverud på orgel. Ikke minst satte sistnevnte sitt preg på lyden med herlig «gammeldags» orgelspill.
Gjengen spilte en lang versjon av «I need love, baby, love, not trouble», og avsluttet det ordinære settet med en drøm: «One day you'll dance for me, New York City» - med et bakgrunnsteppe på scenen bestående av funklende stjerner. Uendelig vakkert, ikke minst kombinert med en varm, sørlandsk sommernatt.
Overraskelsen kom helt til slutt, med en hyllest til gammel gospel og soul, framført som en Elvis-medley. Glory, glory halleluja, sang Thomas Dybdahl. Et verdig punktum for Quart 2005. geir.flatoe@aftenbladet.no