Men Kuti og hans 12 musikalske disipler maktet likevel ikke å komme opp mot de legendariske prestasjonene til andre rytmiske Maijazz-favoritter som Orchestre National de Barbés og Youssou N'Dour & The Etoile de Dakar — for å nevne noen.
Nigerianske Femi Kuti og hans band hadde publikum i sin hule hånd under den maniske åpningslåten og to-tre låter i siste halvdel av hovedsettet. En av de sistnevnte, en humørfylt fortelling om seksuallivets gleder og frustrasjoner, fikk publikum til å danse, vifte med hendene og synge med.
Ellers fikk vi en god del høy; lange og til dels rytmisk monotone låter uten forløsende meloditema. Og sjøl om snart 43 år gamle Femi Kuti, sønn av legendariske Fela Kuti, er vital på scenen, så sliter han med stemmen. Vokalen er messende og ganske flat, uten evne til å fargelegge de rikt orkestrerte låtene skikkelig.
Til gjengjeld er han en hardtarbeidende entertainer som gir alt. Tidvis sto svettestrålene av hodet og den nakne overkroppen. Resten av bandet er en solidarbeidende enhet, men uten de ekstraordinære musikerne. Tre danserinner danset så godt de kunne på den trange scenen, mens resten av bandet; blant annet to trommeslagere og en blåseseksjon, bidro til å holde rytmetoget på sporet.
Men veldig spennende eller interessant ble aldri denne afrobeatblandingen med sterke innslag av ska og nesten James Brown-aktig funk bare uten Browns geniale melodiske løsninger.
En konsert på det jevne. Praten gikk da også i de bakre rekker. Og en dame kom bort til meg og sa: - Du må gi ham et bonuspoeng for kroppen!
Bonuspoenget er innbakt i ovennevnte terningkarakter.