I februar reiste Molvær og kollegene hans rundt med dette showet, og gjestet blant annet Bylarm i Stavanger. Det går kort og godt ut på at Molvær stiller seg foran et svært lerret og spiller trompet med og uten effekter, og at en medarbeider-trio lager lysdesign, og sender video og lyd, fortrinnsvis tunge rytmemønstrene, fram på lerretet og ut i salen. Molværs bevegelser blir også tatt opp av et videokamera, slik at disse bildene kan sendes som retur inn i ”maleriet”.
Rent visuelt ser det skiftesvis ut som effekter fra Disneys Fantasia, et kaleidoskop og psykedeliaffekter fra sen seksti-/tidlig syttitallsrockeshow eller slik filmskapere forsøkte å framstille en syretripp på den tid. For det meste er det svært smakfullt og vakkert.
Oppå dette legger Molvær trompeten sin – alene, uten orkester, men med effekter som harmonizer og oktavdobler og klanger, og skal være reiseleder på en times lang opplevelsestur for 90 passasjerer.
Dette er et ambisiøst prosjekt, som alle som bruker hatt bør ta den av for. Her tør Molvær & co. virkelig legge listen høyt for seg selv.
Lykkes de? Jeg er litt i tvil. Det som gjør en konsert til noe fantastisk, er når publikum selv får følelsen av at de deltar i den, at de er med på noe stort. I store deler av Molværs konsert er jeg ikke deltaker, men betrakter. Dette kan kanskje skyldes den betydelige vekten som blir lagt på de stadig hastende visuelle bildene – av og til blir vi beint fram bombardert og distrahert av et nokså ubehagelig hvitt lys, før det så går over i rolige, vakrere landskaper.
Nils Petter Molvær har vært en betydelig størrelse både nasjonalt og også internasjonalt etter det store gjennombruddet med ”Khmer” i 1998 – en utgivelse som brakte jazz, elektronika og elementer av andre stiler sammen på en måte vi ikke hadde hørt tidligere. To år seinere kom han med band til MaiJazz og spilte en konsert folk snakker om ennå.
Nå skriver vi 2005 og utviklingen går videre. For Molværs del synes den å gå videre form— og presentasjonsmessig, mer enn når det gjelder selve det musikalske innholdet. Mange synes ikke det gjør noe. Nils Petter Molvær er en utøver og en komponist med en markant signatur som mange elsker - og går på Molvær-konsert for å høre.
Og lørdag kveld var det når denne signaturen var klarest, i de rolige, såre partiene, der Molværs trompet høres nesten ut som en eldgammel lur, oppustet av den evig vinden, med et utemperert tonespråk som mer nærmer seg en slags universell folkemusikk enn noe annet, at vi virkelig var et stort fellesskap – han på scenen, vi i salen. Etter rundt en halv time, når fascinasjonen over bildene hadde lagt seg, begynte innholdet å tre klarere fram.
Og så en ny sats med et utrolig funky groove. Den suggererende effekten som nesten har vært fraværende til nå, drar oss plutselig inn. Folk danser til én trompet.
Molvær avslutter rolig. Applausen tyder på at mange er mer enn fornøyde. Og så et nydelig ekstranummer helt uten lyseffekter: Nat King Coles ”Nature Boy”.
Fint, Molvær. Veldig fint. Konserten var ikke så verst likevel.