For de tre originalmedlemmene Hank Marvin (gitar), Bruce Welch (gitar) og Bruce Bennett (trommer) holder seg bra. Og de spiller lenge. Gårsdagens konsert hadde en effektiv spilletid på rundt to og en halv time. Ikke verst for gutter som har spilt i samme band siden 1958. Men The Shadows kunne godt ha kortet ned de to settene til et langt konsertsett. For ikke alle de 41 låtene er like gode.
Men 15-20 av dem holder stadig mål — 20, 30, 40 og 45 år siden de ble skrevet og spilt inn. Noen definerte en gang den musikalske tidsånden. Blant disse er naturligvis «Apache» - instrumentalen med det besnærende, mystiske og westernaktige temaet som alle en eller annen gang har hørt og lagret i bakhodet.
Shadows-medlemmene spiller klassikeren med den verdighet og røffhet som den fortjener. Og en annen av klassikerne, «F.B.I.», leveres komplett med høye beinspark foran Vox-utstyret. Moulin Rouge-damer, eat your heart out! Hank Marvin & Co. sparker, spiller og gliser. Og synes å ha det moro.
- Wonderful audience!
For de er også entertainere i klassisk britisk showbiz-tradisjon.
Nå ja. Man kan vel ikke akkurat si at det godt voksne publikummet virkelig tok av. Flere ganger måtte Bruce Welch oppfordre til allsang og allklapp. La oss heller kalle publikum lyttende. Men det spørs om ikke den lange oppkjøringen mot de virkelige klassikerne i første sett trøttet publikum en smule ut.
Og det er her The Shadows burde ha brukt kniven. For enkelte av låtene balanserer hårfint på kanten av musikalsk søtsuppe uten margbein i. Kan godt være at «Don't cry for me Argentina» var en fin slager for The Shadows på slutten av syttitallet. Men gårsdagens versjon var ikke annet enn en sentimental crowdpleaser utgått på dato. Og bandets forsøk på musikalsk nyorientering i synthbaserte «Equinoxe» resulterte ikke i annet enn kav, stress og irritasjon.
Trommesolo
Men mot slutten, i andresettet, spilte The Shadows seg suverent inn. Det siste settet holder til en femmer. Men konserten sett under ett lander på fireren.
Det er en stund siden The Shadows definerte popens utvikling og retning. Men bandet er fortsatt et musikerband - noe den høye andelen av musikere i salen i går kveld skulle tilsi: Stavangerensemblets gitarist Anders Bru var på plass. Det samme var Ole Reidar Gudmestad i shadowsbandet The Reflections. Samt Ensemblet-trommeslager Knut Kønigsberg.
Som muligens fikk seg noen tips under Brian Bennetts flere minutter lange og etter hvert svært så publikumsinkluderende trommesolo på «Little B». Jeg liker vanligvis ikke trommesoloer. Men denne satt. Vi hørte lyden av 50 års erfaring.
Cliff-sanger
Og Cliff Richard-fansen fikk et potpurri på sju låter - deriblant «Summer holiday», «Bachelor boy» og In the country». Sistnevnte med sin intense ba-ba-ba-koring må vel være den første egentlige britpop-låten: Blur 30 år før Blur.
Hank Marvin fra andre enden av scenen: - And he still is 17...
De tre originalmedlemmene i The Shadows reiser rundt på farvelturneen sammen med bassisten Mark Griffiths - en utmerket bassist, samt keyboardisten Cliff Hall. De hadde greid seg bra uten sistnevnte. The Shadows fungerer best i det passe rå og stramme kvartettformatet: Bass, gitar og trommer holder i lange baner. Særlig når musikerne spiller så innimargen reint og beint. Og i dette enkle formatet bretter evig konfirmantaktige Marvin ut sine tema som andre bretter ut matpakka på jobben: Helt uanstrengt.
Måtte bare noen be ham og resten av bandet å kutte ut de mest schmalzy danskebåtlåtene. The Shadows
Historie: Dannet i 1958 som The Drifters. Jobbet i begynnelsen som kompeband for Cliff Richard. Bandets teknisk avanserte og estetiserte instrumentalmusikk la grunnlaget for disiplinen kjent som «shadowsmusikk».
Hits: Hadde en rekke hits på første halvdel av 1960-tallet. Kjent for blant annet «Apache», «F.B.I.» og «Kon-tiki» og «Man of mystery».
«Enkelte av låtene balanserer hårfint på kanten av musikalsk søtsuppe uten margbein i»