På vei inn i salen tilsto en av de ansatte i Stavanger konserthus at hun nå ikke orket å høre "Deilig er jorden" mer i år. Og det kan man egentlig ikke holde imot henne, med tanke på at vi går mot slutten av en svært aktiv julekonsertsesong. Selv kan jeg fort komme til å rive meg selv forholdsvis hardt i håret hvis jeg må høre enda en inderlig, langsom versjon av "Glade jul", og jeg er også i ferd med å overskride anbefalt dose av kraftfulle tolkninger av "O helga natt". Julekonserter er en spesiell sjanger, hvor det er lett å henfalle til loslitte klisjéer, men man kan like gjerne få kritikk for å bedrive overfladisk plankekjøring eller å glemme hva julen "egentlig handler om". Det kan også fort bli både kjedelig, pompøst og overhøytidelig.
Ikke minst derfor er det så kjekt å høre hvordan trioen Hanne Sørvaag, Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg elegant manøvrerer seg forbi alle tenkelige fallgruver. Det er sjette gang de tre drar på juleturné sammen, og det merkes. De har en uanstrengt, avslappet dynamikk på scenen, både under og mellom sangene. Småpraten flyter naturlig, og er plassert ut i akkurat passe store doser. Til tross for at de tre vokalistene hver for seg driver med relativt forskjellige ting, harmonerer stemmene like godt som de skreddersydde kjolene, og hver av dem tar med seg sitt eget uttrykk inn i fellesskapet.
Som når Randi Tytingvåg slår seg løs i en oppjazzet, lettbeint versjon av "Sleighride", nydelig arrangert av bassist John Lilja. Eller når Hanne Sørvaag får ta ut hele sitt køntriregister på "Beautiful Star of Bethlehem". Eller når Britt-Synnøve Johansen framkaller godmodig humring med sitt ukuleleprat og -spill, og faktisk klarer å skape en forfriskende vri på "Glade jul" i samme slengen.
Noe av det mest gledelige er at alt ser ut til å sitte like godt. Alle tre er strålende vokalister hver for seg, men harmoniene de skaper sammen er så imponerende og gjennomførte at det er så å si umulig å slutte å smile. De er like bra på den neddempede åpningssangen "Nå tennes tusen julelys" som når de lager Memphis-stemning med åpningskuttet på selveste kongens kjente juleplate. De skaper en illusjon av skikkelig låvefest med en energisk og humoristisk polkasang, og har laget et slags revynummer på melodien til "Baby, it's Cold Outside". Stadig blir vi minnet om hvor allsidige de er, men uten at det virker sprikende eller inkonsekvent.
Flere i bandet og blant vokalistene har jobbet sammen før i mange ulike konstellasjoner. Det merkes, både ved at de er usedvanlig godt samspilte, men også ved en tilsynelatende varm og fin kjemi på scenen. Kombinasjonen av flinke folk, god musikk, gjennomtenkt og innovativt program, glimrende arrangementer og nydelige vokalharmonier er dømt til å bli bra. Resultatet er en konsert som sitter som ei kule, og som sørger for både godt humør og passelige doser uhøytidelig julestemning.
Les også: