Ja, ja, så er hun strengt tatt fra Os, men det har bare akademisk og lokalgeografisk interesse. Nord for Boknafjorden er Bergen. Aurora (Aksnes) er hot shit, og i motsetning til en del annet i den kategorien virker dette til å bunne i forrektige musikk, genuint talent og noe vi kan ha glede av i mer enn et kvarter. Halleluja!
I den grad en kveld i Folken, kombinert med to never med sanger og et voldsomt rykte, kan bevise noe som helt, så skal Aurora ha en musikkframtid, ikke forville seg inn i skoleverket eller sløses bort i arbeidslivet. Hun synger nesten perfekt, både i pitch og i dramatikk. Hun har det de på Jæren kaller edge i stemmen, akkurat som Susanne Sundfør. Rikt slektskap der.
Les også : Jule-Nilsen leverer ikke gavene
Hun kan synge pent, så pent at vi må hente fram det urogalandske ordet vakkert. Men hun kan også svelge ordene når det er tøft, hun kan knekke på toppene, hun kan dra ut sin flotte falsett og hun kan synge tilbakeholdent og forsiktig. Alt er reint som ei militærbrakke i fredstid. De sangene hun har rukket å skrive er jevnt over gode, noen er virkelig storveis, og hun har oppbacking av et godt band som er smart satt sammen som tunge og lette offiserer rundt dronninga. Lydmannen har åpenbart arvet et stort parti klang som han ikke er redd for å bruke.
De legger en pen elektropopmiks rundt Auroras dramatiske framføring. Ytterst sjeldent nærmer de seg ekstase, men de lar seg aldri lokke helt utpå. Det monumentale, svære og kraftfulle greiene mange andre holder på med (Susanne Sundfør/Emilie Nicholas) har hun foreløpig ikke. Aurora slekter på de to nevnte, litt kjølig, litt mørk og arktisk, men hun er litt roligere, litt mer tilbakeholden og ryddigere. Vokalen snirkler seg innover og utover og bortover, gjerne fulgt av en eller to korister. Så smått intrikat, men aldri så artsy at man må ha kunstskole eller ha komplisert frisyre for å holde følge. Hun har til alt å dømme en veldig god følelse for hvordan man kan sope med seg både de som vil ha "interessant musikk" og de som bare vil ha "noe fint". Vanskelig kombinasjon dette, men Aurora fikser det.
Mellom sangene er hun ytterst sjarmerende, småsjenert, smilende og varm. Svært ubergensk, for å returnere til geografien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hennes eneste fiende, per dags dato, er repeat-knappen. Folk som er plaget med å notere la nok merke til at svært mye følger formelen tung bass på eneren, refreng der enten krigstrommene eller 80-tallstrommer pumpes opp, dempende brekk med tangenter som flyter, dramatikk opp, dramatikk ned — og på'an igjen. Oppskriften funker kjempegodt veldig lenge, men det dynamiske potensialet er tatt ut etter 45 minutter. På den tiden har de heldigvis servert et knippe sanger med bandet på gangen og kassegitar som sololedsager. Hvis noen trodde det var mye staffasje og medium sangtalent, så motbeviser Aurora det så til de grader i den avdelingen. Dette er ikke noe fjernsynet eller SMS 2 til 1987 har stemt fram til akutt og kortvarig berømmelse. Dette er talent.
For noen år siden skrev Christer Knutsen (hvor ble det av han i alt mylderet?) en litt sånn småskarp sang han kalte "This Week's Next Big Thing". Det var et lite stikk til den stadige hypen rundt folk - gjerne artister - som plutselig blir mediautpekt til Den Neste Store, gjerne basert på en fryktelig liten produksjon. Undertegnede har også et par skogssvin her. Aurora er definitivt en sånn. Hun har vært gjenstand for en vanvittig adjektivkappleik siden hun ga de frammøtte på Bylarm-konserten i 2014 et kryss i "jeg var der"-kortet. Hun er fremdeles så ung at til og med foreldrene hennes i teorien kan være unge folk. At dama er begavet langt ut over det normale er det ingen tvil om. Jeg vil gjerne se andre i 1996(!)-årgangen som har hennes scenepersonlighet og stemme i kombinasjon med talentet for å skrive. Kanskje vi skal vente til hun faktisk har gitt i alle fall én plate før vi kroner henne, men det er ingen grunn til ikke å tro på hypen. Denne dama har internasjonalt snitt over seg. Hvis det blir forvaltet godt, så er det ingen grenser.