Det var litt av noen solister Bjergsted-ensemblet 1B1 kunne varte opp med fredag kveld, der programmet var delvis det samme som ved årets Kammermusikkfestival. Den gang vakte spillet, der Clemens Hagen var solist i Haydn, enorm begeistring. Fredag var Lars Anders Tomter, Norges fremste bratsjist, solist i Mozarts Sinfonia Concertante i Ess-dur, sammen med ensemblets leder, Jan Bjøranger på fiolin. I tillegg fikk vi Mozarts hornkonsert nr. 2, med Andrej Zust fra Berliner Philharmonie som solist, og Clemens Hagen var igjen solist i Haydns cellokonsert i C-dur.
Mozarts hornkonsert nr. 2 står i en toneart som er komfortabel for hornet, nemlig Ess-dur. Den slutter med en typisk jakthorn-finale. Konserten, som spilleteknisk er den vanskeligste av de tre Mozart skrev, ble spilt med bravur og lange legato-linjer i hornet. Den rike instrumentasjonen ble også fremragende ivaretatt.
I februar neste år skal 1B1 spille inn begge cellokonsertene til Haydn, med Clemens Hagens som solist. En verdensstjerne har altså valgt ensemblet i Bjergsted! C-dur-konserten ble først oppdaget i 1961, i Prahas nasjonalmuseum. Det er en kraftfull konsert av den unge Haydn, og Clemens Hagen gir alle satsene deres forskjellige karakter: majestetisk og kraftfullt, betagende melodiøse linjer og virtuositet av beste merke – samt en sonor tone som gjennomstrømmet det hele. Det formelig slo gnister mellom solist og ensemble. De fine kadensene Hagen hadde valgt, er skrevet av Henning Kraggerud.
Etter pause fikk vi, som på kammermusikkfestivalen, Bartóks Rumenske folkedanser. Når den spilles slik, feiende flott, med store kontraster mellom dansene, syltynne toner i diskanten og rytmisk driv, klinger den bedre enn i versjonen for klaver.
I Mozarts Sinfonia Concertante K. 364 er solo-bratsjen stemt opp en halvtone, noe som gir den en klang nær opp til fiolinen, og bratsjstemmen er fordelt i orkesteret slik at klangfargen blir utvidet. Motiver blir presentert etter hverandre av de to soloinstrumentene og bearbeidet. Et subtilt klangbilde oppsto der også hornene og oboene hadde soloinnslag. Den langsomme satsen ble spilt vidunderlig vakkert, den er da også en av de mest sørgmodig-vakre moll-satser Mozart har skrevet. Samspillet mellom de to solistene, som til tider er innfløkt, var strålende.
Konserten fredag kveld var ikke særlig godt besøkt. Men det viktigste var at den ble holdt!
Les også: