Det hadde forundret meg veldig om to så talentfulle artister som ekteparet Sigvart Dagsland og Karoline Krüger ikke hadde laget en over gjennomsnittet god julekonsert. Begge er imponerende sangere og komponister og de er rutinerte og allsidige liveartister. Slikt skaper naturlig nok høye forventninger hos oss i salen. Likevel er det en glede å se hvor godt de fungerer sammen på scenen, hvor godt stemmene kler hverandre og ikke minst hvordan de har satt sammen et repertoar som Dagsland selv beskriver som en obligatorisk brudebekledning: "Something old, something new, something borrowed, something blue".
Vi befinner oss ofte i førstnevnte kategori, som seg strengt tatt hør og bør på en julekonsert. I denne sjangeren er det stort rom for sentimentalitet, mimring og inderlige tolkninger av vakre melodier som mange av oss har gode minner knyttet til. Og vi får en god porsjon gamle, fine sanger, men ikke så mye at det tipper over og blir til en best of julesanger-kavalkade. Karoline Krügers neddempede versjon av "O helga natt" er milevis fra den kraftfulle tolkningen som en annen bergenser leverte på samme scene for noen uker siden, men det fungerer minst like godt. Det er både rørende og morsomt når hun lager et slags revynummer med skrekkspill til Prøysens koselige "Romjulsdrøm", og avslutningen med "Stille natt" er akkurat så julehøytidelig som den bør være for å lokke fram den varme, gode julestemningen.
Det er imidlertid ikke bare julesanger som representerer det gamle. De to artistene henter også fra sine respektive kataloger. Krüger framfører sin grand prix-hit " For vår jord" fra 1988, og Dagsland leverer gåsehudfremkallende versjoner av sine vakre ballader "Kan eg gjørr någe med det" og "Alt eg såg". Ikke julesanger noen av dem, men med tekster som fint kan innlemmes i et utvidet julebudskap hvis vi ser litt stort på det. Det fungerer i alle tilfeller utmerket.
Siden duoen ga ut juleplate med en rekke nye komposisjoner for to år siden, går det også greit å oppfylle kriteriet om something new. I tillegg lånes det litt nytt, i form av Dagslands fantastiske Hver gang vi møter-versjon av Alexander Rybaks "13 Horses". En sang som er så vakker og trist at man får klump i halsen.
Bandet skal også ha sin del av æren for at det fungerer så bra. Det fem menn og en kvinne sterke ensemblet sørger for et varmt og organisk lydbilde, og ikke minst stor, sjangeroverskridende variasjon.
Merkelappen "kristen artist" har fulgt Dagsland i alle år, men tematikken i sangene hans har stort sett handlet mer om undring og medmenneskelighet enn om rendyrket frelsesbegeistring. Den stilen holder han og Krüger fast ved også i julekonsertformat. Det er noe veldig personlig over det hele, både i og mellom sangene. Selv på det som er lånt, både det nye og det gamle, låter det umiskjennelig dagslandsk. Dette, og de koselige og morsomme familieanekdotene, forsterker følelsen av at man er invitert hjem til noen som virkelig har lagt sin sjel i å skape en varm og trivelig julefest. Det er en fornøyelse å høre hvor godt de lykkes med akkurat det.
Les også: