Röyksopp med dametrøbbel

Du har hørt platene, danset til godlåtene og sett tromsøværingene Stein Berge og Torbjørn Brundtland i Röysopp utføre de utroligste ting fra konsertscenen tidligere. Når de internasjonale elektronikastjernene gjester Stavanger, forventer du mye.

Du får mye også. For mye av noe. Og for lite av annet.

For denne gangen viser det seg at Röyksopp dessverre har to store utfordringer å bakse med, som begge forringer konsertopplevelsen.

Det første er fraværet av de kvinnelige vokalistene og scenepersonlighetene som de siste årene er blitt en del av Röyksopps DNA: Svenskene Robyn og Karin Dreijer Andersson. Og norske Susanne Sundfør. De har både sunget på noen av duoens aller største og vakreste hits, og både Robyn og Susanne Sundfør har også bidratt stort på den suverene duoens konserter de siste årene.

Navnløs vokalist

I DNB arena er gjestevokalistene erstattet av en ikke navngitt eller presentert kvinnelig vokalist. Å snakke om å hoppe etter Wirkola blir for svakt. Men utrolig nok kommer hun rent vokalmessig ganske greit fra den håpløse oppgaven. Problemet er at Brundtland og Berge selv ikke virker å ha rare troen på at det skal fungere. For hvorfor har de ellers gjort vokalrollen hennes så liten? Hvorfor blir det alltid bare ett vers før låter som "What else is there?" og "This must be it" svømmer uforløst ut i periferien?Den navnløse kvinnen er også, sammen med to dansere, tildelt teatralske roller som visuelt blikkfang, gjerne i stormvind med flagrende gevanter. Vakkert og effektfullt i noen tøffe slow motion-øyeblikk. Men stort sett tilførte ikke dette grepet mer enn visuelt rot. Både fordi dansen og bevegelsene virket halvhjertede og tilfeldige, og fordi det helt tydelig ikke var noen verken koreografi eller noen plan bak dette.

Hul arena

Den andre store utfordringen, eller la oss bare si problemet, er DNB Arena. Flere har påpekt arenaens mangler som konsertlokale. Ikke bare er lyden av svært varierende kvalitet gjennom hele konserten, det er noe med kombinasjonen av takhøyden og de lave tribunene som gjør at salen har et hult tomrom som det nesten ikke er mulig å fylle. Ikke med lyd, ikke med lys og pyroeffekter. Gymsalfølelsen er som en vond lukt i lokalet. Den følelsen kler absolutt ikke det musikalske og visuelle uttrykket Röyksopp vanligvis står for.Men Röyksopp greier likevel å å få stadig nye uttrykk ut av sitt fabelaktige låtmateriale. Klassikeren "Eple" kom for eksempel i en herlig, trommetung versjon.

Desidert best var Röyksopp når de gjorde det de er aller best på: omslynget oss med full guff på beats, bass, lys, pyro og kraft. For eksempel i den besnærende Star Wars-remiksen "Bounty hunters". Da fylte de til og med nesten tomrommet i den hule DNB Arena.

Endelig litt liv

Mot slutten skjedde det snodige fenomenet som så ofte hender på konsert i Stavanger: etter at publikumsmassen har vært som en tung og småjabbende klump det er vanskelig å få fyr på gjennom store deler av konserten, eksploderer de plutselig i livsglad dans, rop og klapping når det er blitt tid for ekstranummer.

Jaja. Bedre sent enn aldri.

For plutselig stemte alt. Den navnløse kvinnen sang Sundfør-klassikeren "Running to the sea" så vakkert, så vakkert. Röyksopp ble så glade, og takket og takket. Taket i DNB Arena senket seg, og vi var endelig sammen, alle sammen.

Dette spilte Röyksopp:

Say it

The girl & The robot

This must be it

What else is there

Something in my heart

Bounty hunters

Mysteries of love

Here she comes again

Only this moment

Do it again

Poor Leno

Running to the sea

I had this thing