Før John Grant hadde årets konsert i Stavanger, var det nok en og annen som hadde fått blåst ut litt snerk fra ørene av oppvarmingsbandet Fufanu. Og de som trodde resten var smooth sailing... vel, de hadde ikke gjort hjemmeleksa si. Grant er en formidabel type, en rastløs musiker, en f-a-n-t-a-s-t-i-s-k sanger, en bekmørk tekstforfatter, en arrangør av Guds den allmektige faders nåde og en subtil, musikalsk humorist. Men verken platene eller konsertene hans er noen walkover til hurtiglykke eller musikalsk aromaterapi. Du må jobbe for gevinsten.
Amerikaneren har levd det vi trygt kan kalle et turbulent liv. Han er HIV-positiv, har bak seg både depresjon og et forholdsvis blytungt narkotikamisbruk, han er overøst med superlativer som musiker og har flytta til Island. Det siste trenger jo ikke være så ille. Til vulkanene og de islandske ultrahipsterne tok han med seg en koffert med amerikansk poprock og åpnet den for den hemningsløse, islandskmusikalske miksmasterkulturen der alt er lov og nesten alt blir tøft. Med litt hjelp fra sine nye venner har han skaffet seg en solokarriere som er helt fantastisk, hvis du orker å ta inn alt. Grant er ikke typen som sparer på noe. Han blander nydelige pianoballader og smekker pop med blytung elektro, den typen som får Kygo og andre pingler til å framstå som de tegneseriekomponistene de faktisk er. Alt dette, pluss litt, fikk 800 mann rett i fleisen i Stavanger konserthus søndag kveld.
I salen ved siden var det jul og Frelsesarmé. Her inne var det søndag og syndeflod.
Da Vår Herre fordelte sangstemmer hadde John Grant allerede fått sin. Han ramla i baryton-gryta, drakk alt som var og har siden foredla gaven perfekt. Han går dypt, han går høyt og han synger med en Obelix-kraft du må langt ut av popen for å finne maken til. Blant mange stjerner denne kvelden er nok røsten hans den største. På finurlig vis passer den, eller tilpasses den, til å synge over beinhard elektro, like naturlig som han bruker den til smekker pop og alt det andre han er innom i løpet av kvelden. Pønsjen er én ting, kontrollen er en annen. Og som i alt annet han gjør, nekter han å synge kjedelig. Det er alltid en tvist, alltid en overraskelse og alltid en ukonvensjonell vri. Jeg ville gitt høyrearmen, og muligens et par andre utstikkende kroppsdeler, for den stemmen og autoriteten som ligger i denne bryggesjauerkroppen.
En annen stjerne, litt ut i nørderiene, er arrangementene, akkordprogresjonene og alle de finurlige, rytmiske bevegelsene Grant og hans «badasses» (som han kaller bandet sitt) har med seg. Mye kan minne om streite popsanger, men de går nesten aldri den veien de ifølge skjema skal. Ikke engang de rolige pianoballadene holder seg på matta. Man blir nesten litt overraska selv om man har hørt platene i hjel de siste årene.
Grant framsår også som en ytterst trivelig, morsom og fin fyr mellom sangene. Det betyr faktisk litt at kelnerrollen er sympatisk, særlig når serveringen er såpass ukonvensjonell.
Grant pøser på med alskens krysninger. Settet er grovt delt i fire. En innledende litt-av-alt-del der vi først og fremst får høre den formidable stemmen. Vi legger også godt merke til Budgie, trommisen i , som spiller fantastisk kontant og samtidig er et mørkkledd, Al Pachino-look-alike nesten skremmende sirkusnummer å se til.
Så slår de over i en elektroavdeling der det går tungt for seg. Grand og badassene trekke oss inn i tunge, seige beats, synter som dels stammer fra tysk indrustripop, dels fra house og dels fra blodfersk techno. De som ikke våknet under oppvarmingsbandet, de våknet definitivt her. Reaksjonene i benkeradene (underlig å sitte mens dette pågikk, men ok) var alt fra smil som gikk rundt til bestemt hodenikking og lettere sjokk. Bandet låner også triks fra metallen, fra tungrocken, fra diskoen, fra funken og alle andre steder de måtte finne interessante lyder og vendinger. Kombinasjonen av oppfinnsomhet, tyngde, melodier, temaer, energi, kraft, galskap og finesse går langt ut over det andre lager. Lydmannen er, heldigvis, ikke redd for volumknappen, og det eneste som er å utsette på denne delen er at det er litt kårni å sitte mens oppvisningen foregår.
Etter at diskoteket har lagt seg, og del tre starter, serverer Grant noen roligere og eldre hits. Litt ryddigere, litt mer folkrock og mindre elektronikk. Den perfekte balladen «Glacier» synges så flott at man kan bli miljøverner bare av lyden. Kveldens hjerteligste gjenhør, en sang som holdt på å rive ned Tou Scene sist han var i byen , var «Queen of Denmark». Nydelige vers, med beksvart tekst, og den ulmende uroen når Budgie buldrer i gang kakofonien der Grant nesten roper «Why don’t you take it out one somebody else» i refrenget. Først pent, så et urovekkende haraballbråk. Fantastisk. Atmosfæriske og lettsvevende «Marz» og den breialt rørende «GMF» følger før han tyner vokalen til yttergrensene i «Disappointing», som ironisk nok avslutter en oppvisning i moderne popmusikk.
Han kommer tilbake og spiller «Drug», et arvestykke fra sitt tidligere band The Czars samt én låt til av det pene slaget, «Caramel» før han gir seg og reiser tilbake til Island. Han kunne godt spilt et par til.
Grant synger andre av banen, og han suser gjennom en lang rekke sjangere med største selvfølgelighet i løpet av halvannen time. Han skriver tidvis fantastiske tekster, han har et melodiøre av en annen verden og han nekter å være rett fram. Det gjør ham til en krevende fyr å lytte til, men gevinsten, hvis du henger med, er enorm.
Det er mulig den klamme og svette sild-i-tønne-stemningen, og sjokket over å høre ham første gang, gjør minnet om konserten på Tou enda litt sterkere enn denne kvelden. Men du verden, de som vil brøyte vei i popmusikken bør komme seg på konsert med John Grant og se hvor lista ligger. Og har du enda ikke oppdaga John Grant, eller sett ham live, så før det opp på bucket-lista. NÅ!