Carolas andre juleplate fra Betlehem er en av undertegnedes favoritter innenfor den ofte svulstige juleplatesjangeren. Den folkekjære artisten klarte der å være skamløst høytidelig og storslått uten å dra det ut i det altfor pompøse, og den klare, følsomme stemmen var som skapt for låtvalgene. Hadde man skrelt vekk en del elementer fra torsdagens konsert i Stavanger ville det vært mulig å si noe lignende om juleartisten Carola i liveformat. Dessverre dukker det opp noen hindringer på veien, og de fleste av dem står hun for selv.
Det første som slår meg er at det er et slags misforhold mellom stemningen hun prøver å skape på scenen og den som faktisk smitter over på oss som hører på. Det skyldes kanskje at hun prøver å gjøre for mye på en gang. Etter en fin, men litt anonym åpning med "Find my way to Bethlehem", blir det litt mer svenskkoselig og tradisjonelt julekonsertete med "Gläns över sjö och strand". Så skal vi plutselig på gospelkonsert med "Mary's boychild", og det er nå det begynner å skurre litt. Det blir et slags krampaktig forsøk på å skape festens høydepunkt fem minutter etter at den har startet. Men i neste øyeblikk skrus det helt ned på null igjen, med lystenning og sang om lystenning, før hun overlater mikrofonen til gitaristen. Han synger helt glimrende, men det virker likevel fullstendig malplassert.
Heldigvis finnes det en god del lyspunkter også. På "I denna natt blir världen ny" synger hun så vakkert at det nesten lokker fram gåsehuden. Det samme kan sies om "Himlen i min famn". Og det er unektelig sjarmerende at vi får en smak av "Främling" mot slutten.
Tidligere denne uka ble Mia Gundersen kritisert for å levere en litt for slapp versjon av Billie Holiday— sangen "God Bless The Child". Carolas variant er det derimot ingenting å utsette på. Den er kontrollert slentrende i innledningen, men snart tetner det seg til og kulminerer i en intens avslutning, men det er like fullt enkelt og nedpå. Et av kveldens absolutte høydepunkt.
Konserten kunne med fordel endt etter "Främling", men i stedet fikk vi en haltende avslutning med en ukjent sang skrevet av Carolas 17 år gamle sønn, samt "Glade jul", framført på norsk av en artist som ikke hadde lært seg den norske teksten, og derfor knotet seg igjennom det hele med jukselapp. Ikke bra.
Man skal ha fulgt usedvanlig dårlig med om man ikke har fått med seg at det blir forholdsvis mye Jesus når Carola opptrer. Og man kan heller ikke holde det mot en julekonsert at den tar for seg julens kristne budskap. Det er bare et eller annet som skurrer med konteksten. Kanskje er det plasseringen, i den riktig så formelle og verdslige Kuppelhallen. Selv om hun frir aldri så mye til publikum, er og blir avstanden mellom oss og henne så påtakelig at det er vanskelig å ta del i den julestemningen hun selv antakelig lever seg inn i. Dette blir sannsynligvis første og siste gang undertegnede formulerer følgende setning: Jeg tror det hadde vært bedre om vi var i en kirke i stedet for i et konserthus.
Det er ellers mye som tyder på at noen har vært for lenge i ja- rommet. Det oppstår ofte altfor lange mellomrom mellom sangene, for det skal jabbes så mye om så mangt, og det finnes tilsynelatende ingen regi. I det ene øyeblikket blir Carola til Per Fugelli og forteller oss at alt ikke trenger å være så perfekt, i det neste mimrer hun om sin barndoms jul og naboen som likte jazz. Hun leverer en riktig lang avhandling om sin egen innsats for syriske flyktninger, og hun prater i vei om at vi skal ta vare på hverandre, være glade, tenke på det lille barn og så videre. Hver for seg og i passelige doser er det ikke noe i veien med noe av det hun sier, det blir bare så altfor mye totalt. En konsert bør ideelt sett inneholde mer sang enn prat. Jeg er ikke helt sikker på om vi falt ned på rett side av grensen her.