De elektroperfekte åpningstonene i "Be My Lover" var et oppspill til en pussig kveld i Zetltiz-salen i Stavanger Konserthus, en kveld en fantastisk finale, men også et tvilsomt innledningheat. Morten Abel er i ferd med å avslutte sin første turné med norsk-engelsk miks, og det svingte virkelig av den 16 år gamle nytelsen av en popsang han hadde valgt ut til åpningen. En mørkkledd Abel med et svært "Her er jeg"-banner i bakgrunnen, et tent og konsentrert band og ikke noe snikksnakk.
"Keep Yourself in Motion", en av disse tette og kompakte Abel-sangene, flyter også fint, uten at publikum gir noen voldsom respons.
Før dette har Tore Renberg åpnet ballet ved å synge én sang, singelen "Margaret". Greit nok. Så dukket det opp to mann utkledd som et tre. De fortalte vitser på engelsk. Sånt er Abel-humor, og effekten var nok omtrent den samme som da Moses tok fram staven og pekte på Rødehavet. Litt delt.
Det skal i alle fall ikke stå på mengden ingredienser denne kvelden.
Så er det klart for norske sanger. På rad og rekke kommer "Annabell", "Alle disse dagane", "Flymaskinen" og "Frøken Vilikke". Et fint knippe sanger fra "I fullt alvor", men de fungerer ikke kjempegodt. Bandet er jevnt over litt for harde på labben for de litt finslige sangene, sirkus— og teaterelementet sitter ikke helt hos Han Sjøl og det faller litt mellom flere stoler. Mjukt, hardt, underholdende, alvorlig, både óg eller ingen av delene. De har dette uomtvistelige limet i seg, det som får deg til å huske refrenget uansett, men likevel. Liveversjonene er litt for heseblesende og kavende. Dette bringer oss fram til dagens absolutt dårligste opplevelse: Publikum!
Jeg er usikker på hvem som hadde julebordet sitt her, men sånn cirka halvparten av salen klarte nesten å jabbe i hjel første del av konserten. Ufint, uhøflig og lavpanna. Takk skal dere ha. Håper ikke musikken forstyrret for meget.
Kombinasjonen av en liten dupp i sceneprogrammet og et nokså uinteressert publikum sugde energien rett ut av salen på et tidspunkt. "Music is Communicating" synger Abel litt senere, og på dette tidspunktet var det noe rusk både med sender, budskap og mottaker. Det hjalp ikke at den nesten uspilte "Mr. Innocent" kastes inn i norskmiksen. Den ville jeg satt en tjukk, svart strek over neste gang. "Lenge leve kjærligheten" fungerer mye bedremed sin flerstemte catchphrase "If the music's to loud, you are to old" og patosfinish "Lenge leve sjærliheden". Nevnte "Music is communicating" er ok, men det må et bokstavlig talt et sceneskifte til for å få energien tilbake i salen.
Omtrent midtskips går lyset på scenen av, og Stavanger Studentsangforening dukker opp på balkongen. Mens koret synger, rigges det om på scenen.
Så kommer Peltz, Abels alfarockband. Nå snur vinden, og det måtte et three pice band til for å få fart på sakene. De herrer Abel, Espen Noreger og Kjetil Netteland fyrer på alle sylindre. Etter å ha spilt seg varme på første låt, smeller de til på "Hands Of the Lord" og "Threat To Me" så til og med julebordssyforeningene stilnes. Noreger og Netteland utgjør et tungt og kontant komp, og på toppen ser vi en Abel som en bestemt og solid rockegitarist. Han snurper leppene sammen og synger knallgodt. Det varer ikke så lenge før koret er tilbake, og det rigges om igjen, men du verden for en innsprøytning av EPO, hjemmebrent eller XL1 det var
Resten av kvelden er en parade det lukter svidd av.
"Voldsomt uvêr", presentert av en konsentrert Abel i rød dress, er den av de nye, norske som sitter aller best. Det er nok også den beste sangen på "I fullt alvor", og bandet har fått på plass fingerspitzgefühlen som kreves. Vakkert.
Og nå kjem himasigrane forferdelig tett. "Lydia" får opp stemning til 9 av 10 i publikum. Hendene går endelig i været og det synges mer enn det drøses. "Hard To Stay Awake" er akkurat så perfekt en sang som den alltid har vært, framført med tyngde og et heseblesende lysshow. "You Are Beautiful" starter masete og overanstrengt, men den glir fint inn i en smått kakofonisk finale. Før de går av spiller de "Tulipz" i en vanvittig drivende versjon og all den energien som var sugd ut av rommet i starten er tilbake – pluss litt. Plutselig har det kokt i over en halvtime og alt stemmer. Man ble bare stående med et stort glis.
Som ekstranumre har Abel plukket ut "Down and Out", som han framfører med hammondorgel, kor og voldsom intensitet. Han synger steingodt. Før takksigelsen får vi "I'll Come Back And Love You Forever", servert med fullt kor, fullt band, de to tre-utkledde karene fra åpningen, en variant i oppblåst, gul drakt og bandets altmuligmann Ashley Stubbart i en slags Bez-rolle, for dem som husker Happy Mondays. Ellevilt og morsomt, men også forferdelig godt spilt og sunget.
Undertegnede gikk ut i de voldsomme uvêret fullstendig forvirra og litt usikker på om det var terningkast som skulle trilles – eller diagnose som skulle stilles. Det var en 20-25 minutter der inne som var energiløst og tungt, en saus av jabbing i salen og bare delvis vellykka musisering. Fra Peltz og ut var det bensinbål og fullt kjør. De vitsefortellende tregutta, koret og påfunnene faller nok på steinjord hos noen, mens andre (av oss) elsker det. Abel er uansett et oppkomme av snåle vitser, påfunn og sånne hjemmebrente ideer.
Den siste timen var alla tiders på absolutt alle måter. Folk gikk trolig lykkelige ut i regnet. Men vi som noterte klarer ikke helt å se vekk fra det likke vakuumet som oppsto midt inni der. Gjør noe med det, både fra scenen og de som skal på neste konsert, så sitter dette.