Det er snart 30 år siden Sissel Kyrkjebø begikk det som må være blant de absolutt bestselgende norske juleplatene gjennom tidene. Hun kunne helt sikkert sunget inderlige versjoner av de klassiske julesangene hver eneste adventskveld hvert eneste år og folk ville gått mann av huse for å skaffe billetter til konsertene. Det er enkelt å kjøre safe når du vet at folk aldri går lei. Ikke minst derfor er det forfriskende og stilig at Sissel Kyrkjebø går nye veier årets juleturné.
Misforstå meg rett, de vakre, tradisjonelle julesangene er på plass. På et knippe utvalgte klassikere får den fantastiske stemmen klinge mer eller mindre uforstyrret, og den som ikke finner julestemningen da, bør oppsøke hjelp. Men Kyrkjebø har også innlemmet en god porsjon andre sanger, og de fleste av dem er kledd opp i soul og jazz. Et solid backingband og tre korister som kunne vært plukket rett fra en kirke i Harlem sørger for dette, og resultatet er en konsert som er både morsom, uforutsigbar, variert og underholdende. Men også rørende, tankevekkende og høytidelig.
Det begynner litt tamt, med at hovedpersonens grønne skygge framfører en neddempet versjon av "All You Need Is Love" bak det hvite sceneteppet. Så faller teppet, og bandet glir over i Motown-klassikeren "Ain't No Mountain High Enough". Det gjenstår en del før man kan påstå at det svinger av dette, men på tredje nummer, en slentrende versjon av "Let it snow", begynner ting å falle på plass. Man vil neppe bli arrestert for å hevde at det er på de sakrale, klassiske sangene at kveldens hovedperson briljerer aller mest, men etter hvert som hun blir varm i trøya, blir det mer og mer tydelig at hun også kunne gjort en brukbar karriere innenfor soulen.
Hvis du slår opp på "folkekjære artister" i ordboka, er antakelig et bilde av Sissel Kyrkjebø det første som møter deg. Mellom sangene minner hun oss på at dette ikke bare skyldes den usedvanlig vakre stemmen og det imponerende registeret, hun er også god til å småprate og fortelle anekdoter, og hun behersker både alvor og skjemt. Når hun slumper til å introdusere kveldens gjest som Kjell Inge Torkelsen, henter hun seg fint inn igjen, godt hjulpet av nevnte Torkelsen/Torgersen. Hun får oss til å trekke gjenkjennende på smilebåndet når hun beskriver julaveret på Vestlandet, og de små historiene fungerer som oppspill til de ulike sangene.
Selv om det aldri er noen tvil om hvem som er stjernen her, gir Kyrkjebø heldigvis god plass til de tre eminente koristene Wayne Hernandez, Sam White og Phebe Edwards. Disse får boltre seg alene på Lennon-klassikeren "Happy Xmas (War is over)" mens hovedpersonen skifter kjole, og det utgjør et strålende avbrekk i en allerede variert konsert.
Det hadde selvsagt ikke vært noe problem å lage en konsert hvor samtlige sanger hadde en eller annen form for juletematikk, men også her har Kyrkjebø tenkt utenfor den berømte boksen. Denne sjangerleken kan til å begynne med oppleves som litt forvirrende, men gjennomføres på en så profesjonell og rutinert man bare kan lene seg tilbake og stole på at denne gjengen vet hva de holder på med.
Når hun mot slutten drar til med de riktig store kanonene "O helga natt" og "Deilig er jorden" skal det noe til å holde gåsehuden på avstand. En bedre start på adventstiden enn dette skal man lete lenge etter.
Les også: