Et lite hjertesukk først, før skrytet begynner: Legendebegrepet og geniforklaringene i musikken sitter tidvis veldig løst. Jazzen er kanskje ikke verre enn andre sjangere, men de er definitivt ikke noe bedre (og ja, mediene hjelper veldig godt til her). Alle har spilt med de ypperste, og det finnes ingen adjektiver som kan komme i nærheten av å beskrive hvor begavede alle er. De du aldri har hørt om er «gitaristenes gitarist» eller «saksofonistenes saksofonist». Vår mann Kamasi Washington er innrammet av noe av dette. I reklamen heter det at han skapte «sjokkbølger» med albumet "The Epic". Nu vel, krusninger på vannet var det nok, men særlig sjokkerende var det ikke. Etter å ha gått med "The Epic" på øret i en ukes tid var forventningene store, men ikke hinsides. Saksofonisten er, tross sine hiphop— og r’n’b-jobber med Snoop Dogg og Kendrick Lamar, først og fremst en slags tradisjonalist, en som ser bakover, henter opp historiens gull og foredler det. Sånn er det på «Epic», og sånn er live-versjonen, i alle fall en stund. De som trodde de ville høre få en ellevill crossover-kveld fikk nok beina ned på jorda ganske fort.
Starten av denne kvelden i Folken var som et langt kjærlighetsbrev til de store, utført med en særegen, sirlig håndskrift av en moderne musiker. Bandet byr – selvsagt – på steingodt håndverk, både når de duver skyggen av sjefen, og når de tar sine økter i front. De leverer stor presisjon, flott samspill, god dynamikk og masse variasjon. Det overrasker ingen at den gjengen kan spille.
Åpningen "Change Of The Guard" viser dette i sin fulle bredde. De to trommisene spiller nesten siamesisk synkront. Både her og videre utover kvelden er det ublyge nikk til John Coltrane, fusionfolk som Miles Davis og Weather Report og andre storheter.
Kamasi og hans band er suverene når de spiller tema med små, friske og spennende variasjoner, både på hans egne komposisjoner og når de kjører leiebil. Denne kveldens to-tre beste, i alle fall mest likanes låter, er faktisk ikke sjefens sanger. Først spiller de Claude Debussys "Clair de Lune", en historisk perle som startet nydelig med fordums pianolyd og som sklir forsiktig over i like deler sviskekompott og syrebad. Trombonen tar oss inn i ekstase, et slags vekkelsesmøte, før tema kommer tilbake.
Så inviterer Kamasi opp pappa Rickie, som har mye av æren for at sønnen nå er et stort jazznavn. Anledningen er at de spiller "Abraham", en ytterst funky sak skrevet av bassist Miles Mosley. Her får publikum kveldens mest humørfylte, groovy og dansbare låt. Mosley leder selv showet med vokal og bass og det oppstår et kolossalt trøkk når resten kaster seg på. Kveldens beste soloparti får vi når bassisten tar buen fatt og får kontrabassen til å låte som vrengt gitar. Både den gromme lyden og det han faktisk spiller låter som en million dollar.
"Cherokee" hentes fram, og den er finere live enn på plata. Vokalen til Patrice Quinn, som fram til nå hovedsaklig har danset og spilt luftsoloer, er fantastisk. De formel1-interesserte fikk også se en keytar-solo med space-lyd der fingertempoet var skyhøyt. Det bringer oss til kveldens ankepunkt. Trør de kanskje vannet bittelitt i noen av de lange, friere solopartiene? Nja, jo, jeg tror muligens det. Det var nok folk i salen, blant de friere anlagte, som brukte de største superlativene på nettopp disse partiene. Men undertegnede vil huske temavariasjonene best, noe som virket å stemme med den generelle stemningen i salen.Så, var Kamasi Washington alt de han var lovet å være? Mnja, jo, han var nok det. Kombinasjonen av historisk gull og nytt blod er veldig god. Trivelig, munter type, sterkt band, et veldig variert og godt sammensatt sett, (i all hovedsak) gode soloer og samspill det luktet både krutt og balsam av. Man kunne definitivt innledet helgen på verre måter.