Til daglig er det håkkilaget Oilers som bruker DNB Arena til å løsne tenner på pingler fra Østlandet. Denne kvelden var det imidlertid Bjørn Eidsvåg som skulle stå for underholdningen, med Stavanger Symfoniorkester og en lang gjesteliste av flinke folk. Det gikk ikke på tennene løs, men det ble riktig så trivelig.
Eidsvåg åpner litt pjuskete og forsiktig, men det tar ikke veldig lang tid før det blir bål av gamle glør. Randi Tytingvåg er kveldens første gjest. Hun synger «Skyfri himmel» perfekt. Selv om lyden smeller litt i vegger og tak, er det fint lite å utsette på den duetten. Gjestebudet fortsetter med Elvira Nikolaisen og "Floden", med dramatisk orkester og intens vokal fra Moi. Det blir ikke mindre patos når Lisa Nilsson entrer den to meter høye scenen i mørke, fotside gevanter og tar «Mysteriet deg» sammen med Eidsvåg. Han Sjøl tar seg en pause mens vår svenske venninne synger sin snart 25 år gamle hit "Himlen Runt Hörnet", også den med mycket dramatik och kjenslor. Greit nok.
Neste duett er med søster Vigdis. "Ein fin liten blome», den svenske salmen som Eidsvåg (og tekstoversetter Anders Hovden) har sendt helt inn i Norsk Samlebok. Den tar de to med lo-fi-kassegitar, helt orkester— og bandfritt, etter en humorharang om livet i Sauda. Det er noko ganske anna enn de svulmende, duvende orkestrerte sangene. Nedpå, rett fram, ekte og ærlig.
Så, til dagens kritikk. DNB Arena er en utmerket gymsal for musikk, en av de aller beste. Men det er en gymsal. Noen av oss så omtrent den samme konserten i Stavanger Konserthus for en tid tilbake, og flere ganger slo det meg at kanskje det er en grunn til at vi brukte 1,2 milliarder (pluss moms?) på å lage et eget hus til framføring av musikk. Lyden i DNB Arena er brukbar – etter hvert – men det er ikke mer enn det heller. Det slår i vegger og tak, nyansene forsvinner litt, noe blir saus og balansen mellom band, orkester og vokal er litt ute noen ganger. For mange vil anledningen, størrelsen på arrangementet og muligheten til å synge om Jesus med øl i hånden veie opp for litt skranten lyd. Jeg tilhører dem som lar meg irritere over at det kunne vært bedre et annet sted.
Vi skal la tvilen komme de svært gode tiltalte til gode, men protokollfører at det er tvil.
Ok, moving on. På "Nede for telling" får endelig trollmannen David Wallumrød vist seg fram på tangenter. Sammen med gitarist Kjetil Steensnæs drar han noen soloer det lukter svidd av. Bandet til Eidsvåg har vært med på å dekonstruere sangene hans, for så å bygge dem opp igjen. Det har vært ekstremt vellykka. James Bond-arrangementer på "To små planeter", forsterka med orkesteret, er flott, og bandet gjør andre små og store ting som virkelig puster liv i gamle sanger.
På "Gammal drøm" har finesse erstattet kraft, men allsangen kommer likefullt. Sigvart Dagsland synger flott på "Eg vil ikkje dø" og ikke minst på "Til alle tider". "Dag for dom" har et flott orkesterarrangement. Den helt nye "Denna gongen" sitter kanskje ikke hundre prosent, men stemningen blir bare bedre og bedre. Det spilles godt, både i bandet og orkesteret, Eidsvåg er god og gjestene krydrer.
I perioder er Eidsvåg nesten bedre mellom sangene enn han er i dem (han hostet litt?). Som lavkirkelig humorist er han suveren. Han byr også på masse sjølironi, noen friske fortellinger om sin høyt elskede mor og løgne anekdoter fra livet som voksen artist og barn av fortapelsen, frelsen og fristelsene. Rosinen i pølsa er en helt ny sang, skrevet til en kommende teaterforestilling, om syndsforlatelse, i en av Eidsvågs favorittdisipliner: Tilbakeskuende, humorlettbeint, sjølpisking med innslag av svovel. I den splitter nye sangen tar han tak i den ypperste oppvekstsynd, nemlig hans egen omgang med…vel, Litle-Eidsvåg i sjølamorøst håndverk. I refrenget får vi innsikt i at knapt ein dag gikk forbi og det rimer på…riktig, onani! Fantastisk morsomt, godt skrevet og framført med eidsvågsk «e de så farlig da»-smil.
Eidsvåg bommer på inngangen til "Eg ser", men i DNB Arena er det langt mer tilgivelse enn vi noen ganger får inntrykk av at det var i Sauda. Applausen er lang, ektefølt og varm. Som ekstranummer kommer alle gjestene inn og synger den joviale "På rett kjøl". Smilene går nesten rundt. De roter forferdelig i inngangen på gospeltunge "Alt du vil ha", men de henter seg veldig fint inn. Folk nekter å gå får Sjølvaste kommer inn og leder allsangen litt til.
Det var, antar jeg, ytterst få som gikk hjem og klaget på denne kvelden. Folk fikk masse variasjon, mange gjester, en opplagt mann i front, et godt orkester og et godt band. De fikk le, nyte, synge, klappe og bevitne en foreløpig gigantomanisk finale på en karriere som forbløffende nok bare har hatt stigning. Undertegnede vil nok anføre at Eidsvåg er bedre når scenekanten er lavere enn to meter, og lyden har færre idrettsinnretninger å slåss med. Men bevares, The Eidsvåg lander gymsalkonserten med glans.