Mahlers vidunderlig vakre lieder til tekst av Friedrich Rückert ble flankert av verker av to av Nordens største komponister, Jean Sibelius og Carl Nielsen. Selv om tolkningen av Nielsens symfoni nr. 3 var intet mindre enn bemerkelsesverdig, er det nok likevel Mahlers sanger som kommer til å sette spor i hukommelsen fra denne fargerike konserten. Mahler fant i Rückerts dikt ”førstehånds lyrikk”, som han sa, mens alle andre var ”annenhånds”.
Det er nesten for galt å snakke om høydepunkt blant de fem sangene, men hans farvel til verden i ”Ich bin der Welt abhanden gekommen” (Verden har gått tapt for meg), der foredraget skal være ”ytterst langsomt og tilbakeholdent”, er en av de betydeligste sangene av denne liedens mester. Audun Iversen, i versjonen for baryton, formet denne inntrengende sangen med et uttrykk som var både melankolsk og vakkert; det triste ble gjennom sangen en trøst. Orkesteret fulgte opp med en lineær stemmeføring som samtidig fikk den eiendommelige klangfarge (preget av engelsk horn) til å vibrere. Men mot slutten her kunne jeg ha ønsket meg tempoet enda langsommere og foredraget så godt som hendøende. I ”Um Mitternacht” er det utelukkende blåsere og harpe som smelter sammen med ordene. Det klang på en måte som lot oss høre ordenes latente musikalitet, men samtidig også musikkens latente språkkarakter. Og den hymniske slutten ble forbilledlig fremført.
Men konserten begynte altså med Sibelius, hans Karelia suite op.11. Den inneholder en slags syngende landskaper fra historien til Karelen, et landskapsområde i Finland og Russland. De fem bildene (satsene) er derfor holdt i et historisk tonespråk, formet på en lett fattbar måte som SSO under Michael Schønwandt fremførte lettere og mer danseaktig enn vi forbinder med tyngre Sibelius-fremførelser.
Hva dirigentens har å si for et orkester, hørte vi så for alvor i Nielsens 3. symfoni, Sinfonia espansiva. Fra åpningens 26 heftige, stadig hurtigere slag – en slags energistøt – og videre Nielsens karakteristiske utvikling av harmonikken i terrasser, opplevde vi at Schønwandt forsto det ekspansive som en slags åpning av det romlige eller en utvidelse av horisonten. Det lød til tider eksaltert og med schwung og vi forsto godt at valsen var en dans som Nielsen elsket allerede i barndommen. I den langsomme satsen, som gir assosiasjoner til Brahms og Bruckner, opplevde vi en enorm kraft i strykerne. Her kommer den menneskelige stemme en kort stund ordløst til uttrykk, sunget av sopranen Henriette Bonde-Hanssen og Audun Iversen. Det var effektfullt med de to stående på 2. balkong på hver sin side av det billedsterke orgelet. Men jeg setter et stort spørsmålstegn ved at den danske stjernesopranen blir brukt til en så liten oppgave. Jeg skulle gjerne hørt henne i Mahlers Rückert-lieder, uten forkleinelse for Audun Iversen.
Men etter en tredjesats med en rytmisk vitalitet som var frapperende og ispedd Nielsen-humor, samt en finale preget med et bredt, episk tema, som klang enkelt og friskt og med en hymnisk slutt – så tror jeg enhver som opplevde denne storartede fremførelsen, forsto at danske Schønwandt er en overmåte inspirerende dirigent som fikk frem både begeistringen i orkesteret og et nivå i tolkningen som iallfall jeg ikke trodde var mulig for SSO i en Nielsen-symfoni.