To sjeldent oppførte verk av Richard Strauss sto på programmet denne kvelden. Om de ikke akkurat har så grandiose gester som hans symfoniske dikt, så byr de på kvaliteter som er spesifikke for Strauss: blomstrende velklang og en mesterlig behandling av instrumentene.
Vi hørte det både i Blåserserenaden op. 7, skrevet av en 17 åring, og i Concertinoen for fagott, klarinett og strykere, det siste instrumentalverket Strauss skrev (i 1947). I den énsatsige serenaden demonstrerte SSOs blåsergruppe perfekt den smidige klangen hos Strauss og hans sans for å avbalansere instrumentene mot hverandre. Strauss oppfattet gruppen av horn som en slags treblåsere, så mild og fleksibel skulle klangen være. Det var den da også i SSOs blåsergruppe.
Ole Kristian Dahl og Thorsten Johanns, kollegaer i radioorkesteret i Köln og et ypperlig blåserpar, fikk det virkelig til å danse, men fremfor alt var det lekent og virtuost
Strauss uttalte en gang at han puttet for mye inn i hver komposisjon, slik at det ble for komplisert. Men han føyde til at dette var et utslag av at han hadde en for komplisert hjerne. Heldigvis, kan vi si, etter å ha hørt den såkalte Duett-Concertinino for klarinett og fagott, pluss strykere og små innspill av harpe. Strauss, som alltid tenkte i forhold til et program, sa til fagottisten som han skrev verket for, at han hadde tenkt på en dansende prinsesse (klarinetten) som redselslagen møtte en grotesk rasende bjørn (fagotten). Men til slutt danset hun med den og bjørnen ble til en prins. Ole Kristian Dahl og Thorsten Johanns, kollegaer i radioorkesteret i Köln og et ypperlig blåserpar, fikk det virkelig til å danse, men fremfor alt var det lekent og virtuost. Strykerklangen er stor her, men den ble aldri for tett og fet.
Etter pause var det så duket for Schumanns symfoni nr. 2, C-dur (fra 1845/46). Schumann hadde like før han skrev dette verket hatt et psykisk og fysisk sammenbrudd. Man har søkt etter spor av dette i verket, men det er helt uholdbart. Riktignok er det en motsetning i verket mellom innhold og struktur, men det er nettopp Schumanns konsept, som han med stor åndskraft gjennomfører her. Disse motsetninger kom godt frem i SSOs fremføring; det samme gjaldt den nesten kollisjonsaktige konflikt mellom det kontrapunktiske (Bach) og det poetisk romantiske.
En mer neddempet innledning kunne jeg tenkt meg i førstesatsen, der et kraftfullt trompettema, liksom en oppadstigende sol, skal bryte frem etter et brusende halvmørke. Men ellers var SSOs tolkning helt fremragende, og det var overbevisende hvordan messingen fikk prege klangbildet så sterkt. Beundringsverdig presist lød det i den hurtige scherzoen. Den inderlig–mollstemte, Wagner-aktige adagio–satsen (i c-moll) ble spilt med den rette karakter av kjærtegn som preger så mye av Schumanns langsomme satser. Den ble nydelig spilt, med et ekstra pluss til treblåserne. Det taktfast rytmiske hos Schumann kan ikke alltid tilfredsstille et moderne øret, men måten SSO tok sistesatsen på, fikk oss til å assosiere både sunnhet og kamplyst.