Ikke mange hadde funnet veien til St. Petri lørdag kveld, men de få som var der, fikk oppleve den største liedsyklus av alle, Franz Schuberts Winterreise, i en dramatisk tolkning.
Høsten 1827 ba Schubert sine venner hjem til én av dem for å fremføre, som han sa, ”en syklus av uhyggelige sanger”. Joseph von Spaun, en av de tilstedeværende, forteller at Schubert selv, med beveget stemme, sang ved klaveret disse dystre sangene, men at reaksjonen blant vennene var blandet. Schubert forsikret dem likevel om at sangene hadde berørt ham mer enn noen andre han hadde skrevet og at vennene også ville komme til å like dem. Ettertiden har gitt ham rett.
Denne syklusen til tekst av Wilhelm Müller, der det også er en politisk brodd, har ikke noen fortellende struktur. Det romantiske verdensbilde har her funnet at slags tidlig sluttpunkt; naturen er frosset til og taler ikke lenger til menneskene. Det dreier seg ikke om en reise, men om en villfarende vandring gjennom is og snø. Kongenialt tonesetter Schubert de forskjellige stasjoner som fører det lyriske jeg mot en tiltagende ensomhet og håpløshet: Etter en tapt kjærlighet sier vandreren God natt, og går ut i vinternatten. Han forlater hus, landsbyplassen og byen, går gjennom en annen landsby som hundene jager ham fra, forvirrer seg på en kirkegård og i dype klippehuler, overnatter hos en kullbrenner og treffer til slutt på lirekassemannen. Smerte, kynisme, benektelse, drømmesyn, raseri og resignasjon er dette sjelens landskap som har sitt tilsvar i vinterlandskapets is og kulde, der selv tårene fyser til is.
Halvor F. Melien har en kraftfull baryton som er like fulltonende i de høye som i de lave registre. I pakt med mange andre Schubert-sangere for tiden, var hans fremføring dramatisk. For dramatisk, har man Fischer-Dieskaus milde baryton– Herr Lied personlig – i ørene. Det var vel mye forte og fortissimo hos Melien, selv om han også kunne synge svakt og med følsom innlevelse i teksten. Men dette innebar jevnt over en tydelig ubalanse i forhold til hammerklaveret (en modell fra 1805), som ikke ytet Schuberts klaverstemme rettferdighet. Med dette instrumentet ble det or spedt, for skarpt i klangen og for mye strengelyd, selv om Knut Christian Jansson på alle måter trakterte instrumentet virtuost og rikt på nyanser. Jeg ville heller til Meliens malmfulle baryton ha hørt et Bösendorfer–flygel. Da kunne klaver og stemme vært likeverdige parter, slik det skal være i Schuberts sene verk (dvs. komponert da han var 29 -30 år!).
Likevel var det en fryd å høre et så sprudlende spill på et hammerklaver fra ca. 20 år før Schubert skrev syklusen. Og Meliens klangfulle baryton ga mange eksempler på hvordan – og hvorfor – disse fortvilte toner og sanger kan være så vakre. For eksempel i Kråken, dødens symbol i folketroen. Men ikke minst i den siste sangen, Lirekassemannen, der Schubert/Müller barbent på isen og uten noe i skålen møter gjentagelsens figur: Mon ikke Schubert selv ville at hans sanger slik skulle dreie og dreie, om og om igjen.