Verken Mozarts klaverkonsert nr. 25 i C-dur K. 503 eller Beethovens symfoni nr. 4 hører til de mest populære av de to komponistgigantene. Mozarts C-dur-konsert kom etter fem klaverkonserter som alle er mer spilt. Og i Beethovens 4. symfoni er det liksom ikke så mye som står på spill som i gjennombruddssymfoniene nr. 3 (Eroica) og symfoni nr. 5 (Skjebnesymfonien), eller i symfoni nr. 7, for ikke å snakke om symfoni nr. 9. For i disse fire symfoniene dreier det seg om de store ideer, om frihet, om kamp som fører til seier eller menneskenes brorskap og fellesskap.
Det var derfor en god idé å koble Mozarts K. 503 og Beethovens 4. symfoni. Og de utsøkte tolkningene og det glitrende spillet ble en bekreftelse på at rent musikalsk står ikke de to verkene tilbake for de mer kjente i de to sjangrene.
Men det begynte med ouverturen til Mozarts Don Giovanni, der virkelig noe står på spill: Kvinnebedårerens Don Giovanni (han erobrer minst 1003 kvinner) har døden som motspiller. Ouverturen begynner med tordnende d-moll-akkorder – ”en tone med redselsfull glede for alle musikere” bemerket George Bernard Shaw; som kjent er denne skrekkblandede fryden tegnet for det sublime. Dette sjokkartede i begynnelsen visste Biondi å ivareta på en overbevisende måte.
I klaverkonserten var det det delikate klangbilde hos både solist og orkester som fanget interessen. Konserten har et statelig preg, men er også iblandet åndfull humor. Biondi fremhevet blåserne mer enn vanlig, men det ga ekstra sterke farger til orkesterpaletten. Benedetto Lupos sanselig-subtile, vakre anslag og klare spill var på usedvanlig måte i pakt med Biondis sikre ledelse. Av en så god pianist krever publikum et ekstranummer, selv om det er før pause, og det fikk vi: en lekker fremførelse av Schumanns Des Abends (Om aftenen), det første stykke av Fantasistykker op.12. ## Energi og klanglig fortryllelse
Schumann karakteriserte Beethovens symfoni nr. 4 som ”en gresk-slank ungpike mellom to nordiske kjemper” (dvs. nr. 3 og 5). Men symfonien har den nest lengste introduksjonen av alle; 38 takter med spenningsfulle figurer, holdt sammen med forlengedeoktaver, gir en søkende, fjern og skyggeaktig atmosfære som allegro-satsen liksom fødes ut av. Denne atmosfære fikk Biondi og SSO ikke helt frem, det ble rett og slett for tørt. Men sjelden har jeg hørt så mye energi og så mye klanglig fortryllelse ellers i denne symfonien. Biondi har sans for det nærmest improvisatoriske som preger verket. Og i siste sats, en musikalsk perpetuum mobile, ble vi dradd inn i et dragsug med en nesten besettende virkning.