Mozarts Adagio & Fuge i c-moll, et enkeltstående stykke for strykeorkester, innledet konserten torsdag kveld. Thomas Zehetmair, som er like briljant og innsiktsfull som både orkesterleder og fiolinist, brukte sin musikalske intelligens og kreativitet til å forme denne komposisjonen som i fugen peker både bakover (Bach) og fremover (Beethoven).
Engelske John Casken skrev dobbeltkonserten That Subtle Knot (Den subtile knuten) til kveldens solister, ekteparet Zehetmair (fiolin) og Ruth Killius (bratsj). Konserten ble uroppført i fjor sommer og er inspirert av diktet The Ecstasy av John Donne (1572–1631), en av de fineste engelske diktere overhodet. I det intense diktet The Ecstasy (Hengivelsen) besynges elskovens ubrytelige enhet av legeme og sjel, selve hovedtemaet i Donnes poesi: jordisk og himmelsk elskov. De to elskende i Donnes dikt, som sitter med hendene flettet inn i hverandre, blir for Casken et bilde på den dialog som de to soloinstrumentene og disse og orkesteret utfører med hverandre. Kanskje vi også kan si at denne subtile knuten som fingrene må knytte og som ifølge diktet gjør oss til mennesker – er en sammenslyngning av sjel og legeme, iallfall når det spilles så åndfullt, sensuelt og subtilt som vi hørte det fremført torsdag kveld.
Verket begynte med en sang i bratsjen som så ble sammenflettet med fiolinen i en dialog som ble gjentatt med orkesteret. Casken skriver episodisk, billedskapende, med dramatiske kontraster. Slik steg musikken til tider til det virkelig ekstatiske, men hadde også hektiske partier. I det overmåte gode spillet av både solister og orkester kunne vi høre at det subtile også var en del av instrumenteringen. Et ualminnelig lydhørt publikum visste å sette pris på denne blendende gode fremførelsen.
Etter pausen fikk vi en utsøkt tolkning av Brahms’ symfoni nr. 2, D-dur. Mens Brahms i sin første symfoni led under Beethovens slagskygge, eller ”angsten for innflytelse” som Harold Bloom kaller det, og med mistolkning som betingelse for kreativ selvstendighet – har han i D-dur-symfonien fullstendig lagt bak seg Beethoven-komplekset. Et nettverk av forbindelser, der enhet i mangfold er det estetiske prinsippet, preger hver sats og verket som helhet. Clara Schumann mente at symfonien hadde en elegisk karakter. Andre finner verket mer pastoralt, endog bukolisk og idyllisk. Brahms selv sa at verket skulle trykkes med sørgerand. Og når hornet tar avskjed i codaen i første sats, må vi gi Brahms rett.
Men sannheten er vel at alt dette finnes i verket. Og mot slutten av siste sats er det til og med jubel. Nettopp disse forskjellige karakterene og stemningene, kontrastene, greide SSO under Zehetmairs sikre og inspirerte ledelse å få frem. Det ble en Brahms-opplevelse vi sent vil glemme.