Det finnes tilsynelatende et umettelig behov for julekonserter. Og siden julen handler om tradisjoner og kos, er det ikke unaturlig at dette gjenspeiles i konsertene. Vi vil ha noe trygt og fint, noe vi har hørt før og kjenner igjen, gjerne noe som lokker fram de gode minnene fra da vi var små. Samtidig vil vi ha litt av den høytidsstemningen som de religiøse julesangene kan frambringe. Alt dette har Kurt Nilsen åpenbart forstått. Han har satt sammen et repertoar som henter fram smilet, som sender oss til mimreland, og som gir akkurat passelige doser av det høytidelige, men uten at det blir pompøst og kleint.
De fleste av sangene Nilsen og bandet framførte tirsdag kveld, har han også spilt inn på sitt julealbum "Have Yourself a Merry Little Christmas" fra 2010. På albumet hadde han med seg Kringkastingsorkestret, mens han på denne turneen nøyer seg med et fire mann stort band. Her er det på sin plass å hente fram det loslitte uttrykket "less is more". Denne besetningen framstår som helt optimal for arrangementene og crooner-stilen Nilsen har lagt opp til. Ikke minst fikk Nilsens uvanlig flotte stemme boltre seg uforstyrret. Jeg savnet ikke orkestret et sekund.
Nilsen startet med tittelkuttet fra julealbumet sitt, jazzet det så opp litt med en humørfylt versjon av "White Christmas", før han dro til med den eneste sangen som ikke regnes med i den utvidede julekonsertkanon, nemlig Dumdum Boys' nydelige "Stjernesludd".
Nilsens stemme har et imponerende register, og framstår som nærmest perfekt til denne musikken. Julemusikk kan være virkelig fryktelig og svulstig, og det er en kunst å framføre disse velbrukte sangene uten å ramle i klisjéfella. Der har Kurt Nilsen stålkontroll. Det er bare å ta av seg hatten.
Han hadde fint klart å bære konserten som eneste vokalist, men det var ekstra gledelig at han hadde hentet med seg Christel Alsos som gjest. Hun framførte først tre sanger alene, deriblant den nydelige "Nordnorsk julesalme", før Nilsen kom tilbake på scenen til duetten "Baby, it's cold outside". De to vokalistene kler hverandre veldig godt, og har en flott kjemi på scenen.
Et annet høydepunkt som må trekkes fram, er framføringen av den nydelige "Walking in the air". Man skal være relativt robust for ikke å få gåsehud av Nilsens versjon av denne.
Hvis Kurt Nilsen ikke storkoste seg tirsdag, er han en fantastisk skuespiller. Det gode humøret var i hvert fall smittende. Han fortalte små anekdoter om sin egen barndom, om hva som setter ham i julestemning, om hvordan han også i voksen alder er så tidlig oppe på julaften at han må igjennom 36 mandariner før Disney-filmene endelig begynner.
Mot slutten tenkte jeg at dette kan se ut til å bli noe så sjelden som en julekonsert herlig blottet for en overdrevent inderlig versjon av "Glade jul". Det stemte bare delvis. Den kom som ekstranummer, men på engelsk, og uten å skeie ut i det svulstige. Nilsen rundet av med allsang til "Deilig er jorden", en perfekt og ujålete avslutning på en på alle måter vellykket konsert.