Å kalle det et mirakel er nok å trekke det vel langt, men 21.39 søndag kveld skjedde det noe som ikke var så langt unna. Søstrene Johanna og Klara Söderberg annonserte at de nå skulle synge en sang uten mikrofoner. "Og for at det skal gå", sa Johanna, "må alle i dette lokalet være heeelt tysta". De stilte seg med en meters mellomrom helt foran på Zetlitz-scenen og sang "Ghost Town". Det gikk veldig godt, for folk var heeel tysta, og der ligger det som tenderer til et mirakel. I de 40 minuttene før vi kom så langt hadde det stavangerske konsertpublikummet nok en gang vist at de kan forstyrre selv den mest sakrale musikkframføring så lenge det er solgt ståplasser.
Johanna og Klara hadde fram til dette punktet sunget perler som "Lions Roar", "Stay Gold", "Blue" og et par til med en mann på trommer, en mann på ymse strengeinstrumenter og en for stor porsjon publikum som ennå ikke vet forskjellen på en syklubb og en konsert. Søstrene sang nydelig. De bød på vokalharmonier som er helt fabelaktige. Passe mjuke, passe spisse og alltid spot on. De øste ut tristesse og varme til et lag av jabbing.
Vel, vel, nok om det. Vi er dessverre blitt vant med at en litt for stor del av konsertpublikummet litt for ofte forsøker å kvele gode konserter med kjadring.
La oss heller konsentrere oss om søstrene sisters, for det var akkurat så fint som vi forventa. De synger som nevnt strålende, og nøkkelen til suksessen ligger definitivt i kombinasjonen av de to. Måten de opptrer sammen på, måten stemmene matcher og hvordan de elegant og sofistikert driver gjennom sin folkpop.
De har definitivt utvida repertoaret siden vi hørte dem sist, på Rått & Råde-festivalen. Platene deres har i sum gitt dem en større variasjon og flere strenger å spille på. De spiller uptempo-låter som "King of the World" med de samme nyansene som de gjør på balladene. De låner Jack Whites "Love Interruption" der de får god hjelp fra sin gitarist til å legge en dose råskap i miksen og de gjennomførte altså dette risikoprosjektet med å få 1500 mann til å være stille mens de lekkert sang "Ghost Town".
Etter en times tid forsvinner de før de returnerer med tre ekstranumre. Først ut er en vakker versjon av førstesingelen fra "Stay Gold"-albumet, "Cedar Lane". Nest siste perle er "Master Pretender", og finalen er naturligvis "Emmylou", sangen hvis refreng både løfter opp gamle helter og limer seg i øregangene før ørtende gang. Det er sentimentalt og melankolsk og akkurat så pent som vi trodde det ville bli.
Neste gang First Aid Kit kommer til byen kan vi ikke annet enn å anbefale flere av dem som løser billett til å høre etter.