Man skal være litt på vakt når artister lanseres som "the next big thing". Det finnes enormt mange artister som selges inn på den måten. Torsdag kveld kom en av dem til Stavanger. Gregory Porter har strengt tatt bevist hva han kan, men for de fleste av oss var han et nytt live-bekjentskap. Et meget hyggelig sådan. Porter sto helt der framme da Vår Herre delte ut de beste stemmene, og han har forvaltet gaven godt. Flott register, stålkontroll på alle fronter, balanse, masse sjel og variasjon.
Mot slutten av "No Love Dying" kommer golspelsangeren — pastoren - fram. Kraft, kombinert med fantastisk kontroll og timing. Som låt nummer fire kommer "Liquid Spirit", en sang som får fram punchen i Porters stemme. Noen ord om bandet før vi går videre: De holder høyt nivå, noe annet ville være underlig. De følger Han Sjøl inn og ut av jazzen, soulen, balladene og alt sammen og de spiller sine soloer. Smått utagerende saksofon var det for eksempel rikelig av. Det er likevel én mann det handler om, og han begeistra konserthuspublikummet, med ytterst få unntak. Standardfrasen på vei ut av konserthuset var "for en stemme!", og folk tok ikke feil. Det var en varmepumpe av en vokalist folk fikk høre. Mannen framstår også ujålete på et snodig storslått vis bare amerikanere får til. Sånne folk lages bare i USA.
Kveldens øyeblikk kom da Porter sendte bandet på gangen og lot flygelet og det lilla lyset følge ham inn i "Wolfcry", en ballede der han får brukt hele registeret. Han starter i Nat King Coles fløyelsverden med mjuk og dyp røst i det som egentlig er en enkel, liten sang. Med bandet borte får vi høre hele den svære stemmen, fra den mørke brumminga til den lille raspen som kommer når han kaster ved på bålet. Der og da var det mange som hadde bytta hus og heim for å ha den stemmen. Han låter som en grom, gammal amerikansk bil som har uendelig med sylindere, men som også kan ligge rolig og bare gi et hint om hva som kan tynes ut av motoren. Han er ikke redd for å være sentimental, noe vi hørte flere eksempler på, blant annet "1960 What".
I løpet av kvelden går han opp sporene etter nevnte Nat King Cole, Marvin Gaye, Curtig Mayfield, Tony Bennett og andre størrelser. Han nevner også flere av dem ved navn i tekstene sine. Porter synger jazz, både ballader og uptempo, meget godt. Men det er nok de sangene som ligger nærmere popsoulen som gjør ham til et så hot navn. Han har tatt godt vare på seg selv oppi alt, men det går tydelige spor bakover, særlig til 70-tallets souljazz. Gregory Porter har havna i det litt lunefulle "den neste store"-segmentet. Der er det trangt om plassen. Skal vi dømme ut fra det vi hørte torsdag kveld fortjener han merkelappen, særlig hos alle dem som henfaller til den poppa delen av jazzen.
Noen vil kanskje synes han svisker seg i overkant mye, men for oss med høy toleranse for melodisk smisk i kombinasjon med gromme stemmer er Gregory Porter vår mann. Han er også en glad fyr som virker oppriktig glad for å få synge for oss. Humøret hans smitter over på både bandet og publikum.
Etter tempofesten "On My Way To Harlem", der det er tett mellom nostalgien og Marvin Gaye-referansene, sier Porter at han har forsøkt å lære seg noen norske ord. Han ga opp, for språket vårt var for komplisert. "Men hvis jeg får komme tilbake skal jeg lære meg nok til å hilse ordentlig på dere", sier han.
Ja, gjør gjerne det. Kom tilbake.