Jon Øivind Ness er kjent for sine mange oppfinnsomme titler og slik er tittelen på hans nye verk heller intet unntak: The Shoots, skudd i botanisk forstand, en tittel hentet fra post-punk-bandet The Associates. Men vi assosierte i hans verk mest til mitraljøse og kanoner som nok viste seg å være et skudd for baugen. For basstrommene i bakgrunnen fungerte dårlig med vibrafon, xylofon og trommer i forgrunnen, som solisten, Kjos Sørensen, trakterte på en suveren måte. I tillegg kom at strykerne nok kunne ha vært redusert til det halve, uten at vi hadde hørt noen forskjell. Verket var et lappverk av effekter som var altfor gjenkjennelige. I det hele tatt var eklektisismen og diverse påfunn til å ta og føle på. Det ble enerverende i lengden og de voldsomme utladningene i basstrommene ble et slag under det musikalske beltestedet. Men: Fremførelsen av verket imponerte.
Prokofiev, som var den første til å skrive i neo-klassisk stil – jfr. hans genistrek Klassisk symfoni fra 1917 – dirigerte selv uroppførelsen av sin Femte symfoni 13. januar 1945 i Moskva-konservatoriet. Det fortelles at han hadde hevet taktstokken, men måtte straks vente i flere minutter på grunn av kanonskuddene utenfor som feiret seieren til de sovjetiske troppene. Symfonien var et verk som må ha tatt tiden på pulsen, antagelig på grunn av befolkningens euforiske stemning. Borte er de rytmiske og klanglige barbarismene han tidlige var så kjent for. Prokofiev sa selv om symfonien, patetisk nok, at han ville istemme ”en sang for det frie og lykkelige mennesket, dets skapende kraft, dets edelmot og renhet.” Men her er fremdeles mye av den tidlige Prokofiev: I codaen til første sats med det sangbare hovedtemaet som blir akkompagnert av virvler fra slagverket og tamtamslag, kommer det til en voldsom kraftutladning som med velvilje kan tolkes sarkastisk. Og på slutten av finalen slår den muntert-satiriske grunnstemning om i det groteske: aggressivt repeterende rytmer får det siste ord.
SSO la ikke demper på seg her. Det skulle de heller ikke. Det er sagt at Prokofiev fyller ny vin (innhold) på gamle skinnsekker (formene), og det stemmer – selv om han bryter konvensjonene med hensyn til tempobetegnelse på satsene: Andre satsen er hurtig og tredje satsen langsom. Her spilte SSO lett og lekende og med tonefallet til de melodilinjer og den treblåserklang som er hans varemerke. Men sett under ett er symfonien moderat moderne, det vil si at det blir enerverende i lengden. Det går altfor mye på tomgang.
Men all ære til SSO og Christian Vasquez, som gjorde at Artur Schnabels bonmot om at fremføringen var bedre enn verket, igjen ble aktualisert. Verkene denne kvelden står til terningkast 3, fremføringene til 5. Det skulle samlet bli en 4-er.