Jeg husker første gang jeg fikk se Susanne Sundfør gjøre en hel konsert. Det var i andre etasje på Gaffel & Karaffel. Arrangør var, om jeg ikke husker veldig feil, Viseklubben. Det jeg husker veldig godt var ansiktsuttrykket til lydmannen, som et tidspunkt ga opp og kikket litt morsk ut vinduet. Sundfør sang så kraftfullt at det liksom ikke var noe vits i å skru på noe som helst. De må ha hørt henne på Hundvåg sa hun klemte til på de høyeste "Walls"-tonene.
Mye vann, og en del Ryfast-avfall, har havnet i havet siden den gang, men fascinasjonen for denne kraftpakka fra Haugesund er den samme. Det vil si, den er helt annerledes, men den har ikke avtatt i styrke. Susanne Sundfør er en fest, dels for hjertet og dels for hjernen.
Før hun kaster seg og publikum ut i diskokaskadene i "Kamikaze", sier hun det alle etter hvert tenker: "Jeg vet det er vanskelig å gå på konsert og høre mange nye låter, men jeg setter pris på at dere lytter". Det er mye sannhet på få linjer. Hun spiller mye nytt, ting som kommer på den 2015-varsla "Ten Love Songs". Det er en utfordring for publikum. Hun har aldri vært en publikumsflørt, men her er det mye nytt som skal fordøyes på kort tid. Etter kveldens konsert kan vi si følgende om det som kommer: Det er mye å forholde seg til. Sakrale partier, tung altoppslukende elektropop, disko som vokser og vokser og vokser og jevnt over en måte å angripe popen på som krever nettopp lytting. Selv om hun noen ganger oppfordrer til klapping, og disko er dansemusikk, spiller hun ikke hovedsaklig til verken klining eller dans.
Sundfør har med seg mye folk, mye elektronikk og viktige korister. De bygger opp til dels komplekse byggverk rundt stemmen hennes, og alt vi hører er godt tenkt og godt spilt. Sundførs vokal er det eneste elementet i miksen som er, om ikke uberegnelig, så i alle fall den faktoren som bringer mest spenning til torgs. Hun synger på sitt særegne vis, og hun synger fantastisk. For de strukturelt og rytmisk interesserte skjer det ting i bandet hele tiden. Masse bevegelse, masse lyd og masse harmonier som får mange av sangene til å ese ut som en vellykka gjærdeig. Ingenting er helt A4, det er lenge siden "Walls", men ingenting er helle så avansert at det bare blir teoretisk interessant. Vi får ty til klisjeene: Susanne Sundfør kommer gjennom, og det er godt gjort med de sangene og de arrangementene. Hun lager musikk i popens frontlinjer, og den kampen ser det ut til at hun vinner hvert slag.
Vi fikk høre mange nye låter, og ære være henne for å øse dem ut. Vi som sto i andre enden fikk ekstra mye å tygge på denne kvelden. Det ble, som hun selv antydet, krevende å ta alt inn. Noe ble lyttefest, og det gjør noe med flyten i en konsert. Mer interessant og spennende enn kjekt, misforstå meg rett.
En Sundfør-konsert har ofte en spesiell stemning. Slik var det denne kvelden også. Publikum klapper, men det er en andektig stemning i salen. Folk venter på neste låt. De vil høre mer. I starten blir det nesten litt tungt. Bandet sliter med lavt tempo, det vil si for lange strekk mellom sangene. I seg selv er det ikke veldig viktig, men i det musikalske dramaet — som det er mye av - kunne de fått opp intensiteten med å stramme inn regien. "Can You Feel The Thunder" smyger seg forsiktig inn på folk, men vi får ikke helt taket på den. "Silencer" høster en varmere applaus og den ublygt 80-tallsfiskeren "Slowly" får ytterligere opp diskotemperaturen. "Accelerate" er en kraftpakke som glir nydelig over i en ny vinner: "Fade Away". Første gang vi hørte "The Brothel" var det en sjelsettende opplevelse, men jeg tror onsdagens framføring kanskje var den beste vi har sett. Et par ekstranumre senere kan vi gå ut i natten og ta de magadragene en Sundfør-konsert trenger for å sette seg.
Susanne Sundfør har beveget seg i ørten retninger siden den kvelden på Gaffel & Karaffel. Hun står aldri stille. Karrieren hennes har vært som et seinmalt bilde som stadig kombinerer nye farger og nye pensler. Man må gå i lyttemodus for å henge med, men det er så til de grader verdt det.