«I remember when rock was young» synger Elton John i åpningen av «Crocodile Rock», det første ekstranummeret han bød på i Sørmarka Arena søndag kveld. Da hadde han fyrt opp folket med en lang avdeling gode show— og sirkusnumre som fikk folk til å klappe på 1 og 3 og danse swing, to av tre tegn på at voksne nordmenn hygger seg noe aldeles kolossalt. Det begrenser seg hvor mye en kan drikke på ein synndag, så det tredje punktet ble uaktuelt for de fleste. På dette tidspunktet hadde selveste Sir Elton John dundret seg gjennom 24 sanger, og ordet «dundret» er ikke tilfeldig valgt. Vi kommer tilbake til det. Først en kort stemningsrapport fra Sørmarka Arena, synndag kveld, ganske mange år etter at rocken var ung.
Denne konserten er en ublyg bjuda på-kveld der Elton Johns mange lyse øyeblikk skal framsynes. Med mindre du er lam fra nakken og opp har du fått med deg at
mannen har hatt mange sånne. Og som mimrekveld og nostalgitripp funker dette kanongodt. Sir Elton er akkurat god nok, og han bjuder på. Bortsett fra «Sacrifice» og «Nikita» spiller han alle de store. Vi er helt enige i at de to måtte ut. De svulstige balladene er med, og det er mange av dem. De beine honkytonkbluesrockerne er med, de gamle midttempo-hitene er fulltallige og og sannelig fikk ikke folk litt kjenslefullt Løvenes Konge-kliss med seg ut i natten. Kææææn ju fiiiil de lååååv tunaaaaait. Trivselsfaktoren er skyhøy. Mannen på scenen sier ikke særlig mye. Han bruker all sin kraft på så framføre 45 års pophistorie. Han står aldri i veien for musikken. La oss bare si det høyt: Elton John kan være en flamboyant påfugl av en artist, men denne kvelden er det musikken som får dominere.
Intet er hva det engang var, heller ikke Elton Johns stemme. Man kan ikke krangle med fysiologi, og en stemme forandrer seg. Han må overlate til andre å synge de høye tonene på «Rocket Man», en sang han strever seg gjennom etter et langt og usedvanlig intetsigende pianoforspill. Bandet, som korer flott, må ta alt som er i høyden. Elton kutter ord og slurver litt noen ganger, men han har fremdeles kraft i stemmen. For mye kraft som brukes litt for ofte skal det vise seg. Det går jevnt greit, men nå skal vi ned i de djevelbegravende detaljene, for mer enn godt er det dessverre ikke.
Elton John har to musikalske stamføtter: Stemmen og pianoet. Han behandler, av ukjente grunner, begge deler som om det var alt eller ingenting absolutt hele tiden. Han synger høyt, hardt og skarpt, som om han skal kompensere for noe. Det samme gjelder pianospillinga. Han hamrer i vei på flygelet helt uten finesse eller dynamikk. Litt er stilen hans, men litt silkehansker kunne løftet dette til nye høyder. «Your Song» er kjempefin, men den kunne vært aldeles nydelig hvis han ikke gikk rett i tredjegir. «Tiny Dancer» er en av flere sanger der pianospillinga minner mest om kinarestaurantspilling der han får betalt etter hvor hardt han kan klemme ned tangentene. Kveldens gjennomgangstema er hardt og udynamisk. Ikke sånn at det ødelegger alt, emn det hindrer mye i i bli mer enn ok. «Believe» og «Daniel» klarer seg, men middelhavsfareren «Philadelphia Freedom» faller gjennom. «Goodbye Yello Brick Road» synger han med mellomgulvet i helspenn, og det går med nauå. På «Hey Ahab», som han spilte inn sammen med Leon Russel, gjør det ikke så mye om han går litt hardt til verks. «I Guess That’s Why They Call It The Blues» blir en ufølsom kraftstasjon av en sang mens Elton får senket bade skuldre og stemmebånd litt til «The One».
Før han forlater oss tenner han fyr på hallen med «Burn Down the Mission», «Sad Songs (Say So Much)», tar med kinarestaurantpianoet på «Sorry Seems To Be The Hardest Word», der han plutselig synger kjempegodt, og på det som kanskje er kveldens beste prestasjon, totalt sett: «Don’t Let The Sun Og Down On Me». Her er Powerballade-Elton i sitt ess. Han skviser så mye ut av den som overhodet mulig før den ender opp i et massivt applausfangercrescendo. Den siste obligatoriske flørten med et lystig publikum er dampveivalseren «The Bitch Is Back», hyll meg-eposet «I’m Still Standing», partydopet «Your Sister Can’t Twist» og selvsagt «Saturday Night’s Alright For Fighting». På det tidspunktet har rauene forlatt stolene og det er altså swing og synndagsutskeielser i benkeradene.
Det var på «Crocodile Rock» det demret at dette nok, av aldeles helt naturlige årsaker, er en mann som konsertmessig er på hell. Han klarer seg, men det er noen år siden rocken var ung, kanskje litt for mange etter hvert. Det er kjekt å se Elton John, og det handler ikke om at han fyker rundt og dummer seg ut. Langt der ifra. Det har fremdeles en ok nåverdi det han holder på med, men gullet ligger begravet noen år tilbake i tid. Det er med nauå han får det til å skinne.