Et ikon som knapt trenger en introduksjon, trådte lørdag kveld opp på Oslo Spektrums scene. Follow the yellow brick road er turnéen som promoterer 40-årsjubilér-gjenutgivelsen til Goodbye Yellow Brick Road fra 1973. ## Energisk eleganse
Det er kanskje lett å spå ren tilbedelse for Sir Elton John ikveld. For re-utgivelsen til Goodbye yellow brick road består av de fleste låtene han er verdenskjent for. Plusses et fullsatt Spektrum og «Tiny Dancer» sammen blir storhet et ord som uten tvil kan settes likhetstegnet bak.
Det kunne mulig tenkes enkelt av Elton å legge ut på en ny hitparade av en turné, et billig utstrukket poeng for hans store ervervelser som musiker. «Tilbe meg!»
Men det er likevel ikke dette som er det innlysende svaret. Superhiter blir fremført med en samensveiset eleganse og energi som intet mindre enn bergtar.
Så skal det understrekes at det ikke føles som «superhiter», det føles ut som en lang rekke av musikalske mesterverk fremført av et klokt hode og geniale hender. Stående applaus blir en vanesak under denne konserten.
«Benny and the jets» peprer strømmen av de mange balladene Sir Elton John har produsert gjennom en årrekke. Rockefoten vil det rockefoten bør under en konsert av slikt kaliber.
Den sparker i lufta og på sidemannen.
Et høydepunkt midtveis under konserten blir «All the girls love Alice». Gledelig er det med en kjenning som ikke er så fryktelig overspilt. Sir Elton John med band foruten et upåklagelig lydbilde setter enhver tilskuer i ekstase.
De store publikumsfavorittene «Tiny Dancer», «Philadelphia Freedom», «Candle in the wind» og ikke minst «Your song» blir fremført på en ytterst grasiøs måte. Det virker på ingen måte som om Elton er lei av sine musikalske bautaer, han er heller ydmyk og sammen forsegler dette opplevelsen enda mer spektakulær.
Han sier ikke mye under konserten, men det trenger han ikke heller. Det tause eksteriøret taler til hans fordel. Elton bygger opp en følelse av det han higer etter; en mester i sitt rette element. Med høyt tak for energi beholder han likevel en form for stoisk ro.
Improvisasjonstunge «Rocket man» blir konsertens ultimate høydepunkt.
Fremført både med humor samt pomp og prakt omgjøres vi alle til astronauter svevende over Eltons glitrende regnbue. Her viser den adlede herremann virkelig hva han er god for.
En kan debattere om reutgivelsen av et av syttitallets skinnende perler, Goodbye Yellow Brick Road ene og alene skal forstås som selvhyllende og ytterst pompøst. Det som kan forsikres derimot er at fremførelsen er upåklagelig.
Konserten avsluttes med trampeklapp og stående applaus for den majestetiske skikkelsen. Denne paljettkledte gentlemannen som i en alder av 67 fremdeles lykkes i å ta pusten fra deg.