Det e harrligt, Modda!

Sted: Stavanger konserthus, lørdag kveld.

Varighet: 1 time og 30 minutter.

Noen artister, for eksempel [Robbie Williams](http://no.wikipedia.org/wiki/Robbie_Williams), har klart kunststykket det er å forlate et suksessrikt band og gjøre det enda bedre i solokarrieren. [Morten Harket](http://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Harket) hører ikke til i dette eksklusive selskapet, og det er neppe voldsomt kontroversielt å gjette at en god del av de frammøtte i Stavanger konserthus lørdag kveld nok heller ville vært på A-ha-konsert. Men det er jo strengt tatt ikke Morten Harkets feil, og han har i rettferdighetens navn et knippe fine sanger i solokatalogen. Ikke minst har 55-åringen sin fantastiske stemme i oppsiktsvekkende god behold, og det er møtet med vokalisten Harket som gir den største opplevelsen.

Småprat

Harkets fire mann store band entret scenen presis klokken 21, og to små minutter senere kom hovedpersonen slentrende med sin kassegitar, og dro i gang den like slentrende "Do you remember me" fra årets album "Brother". Han fulgte opp med "Oh, What a Night", fra samme plate.

Med andre ord var ting som det pleier å være i Stavanger på ståkonserter med band som spiller lavere enn Motörhead: Et kaklekor av dimensjoner.

— Det e harrligt, Modda!, gaulte en åpenbart stor fan langt framme i salen i pausen mellom sangene, og Harket måtte trekke på smilebåndet.

— Dere har en veldig tydelig dialekt. Det er bra. Det har med identitet å gjøre, slo Harket fast, før han introduserte en av sine heller få solohits, "Spanish Steps". Det ga paret ved siden av oss assosiasjoner til den gangen de var på ferie i Roma og satt i Spansketrappen, så da fikk vi høre en del om det. Med andre ord var ting som det pleier å være i Stavanger på ståkonserter med band som spiller lavere enn Motörhead: Et kaklekor av dimensjoner. At folk gidder å betale 500 kroner for å høre Morten Harket spille i bakgrunnen, mens de selv har en halvannen time lang samtale med sidemenn og -kvinner, er det veldig vanskelig å begripe. For 30 år siden kunne man ikke høre hva Harket sang, fordi det var så mange unge jenter som hylte det de var gode for. Nå prøver de åpenbart å prate ham i hjel.

Haltende start

Harket gjorde riktignok en hederlig innsats for å konkurrere med den kollektive munndiareen. Etter å ha slitt litt med å treffe skikkelig på alle tonene i de fire-fem første sangene, virket det som om mannen ble varmere i trøya, og da begynte glimtene av gammel storhet å dukke opp.

På kveldens sjette sang, en uutgitt kraftballade som opprinnelig ble skrevet til artistens siste album, får han endelig vist fram stemmespekteret på de høye tonene. Nå er vi der vi skal være. Det neste høydepunktet kom et par sanger lenger ut i settet, med "Movies" fra 2008.

— Moddaaaaah!, brøler fanen der framme igjen, og Harket kvitterer med å dedisere neste sang til vedkommende, "Shooting Star" fra 2008-albumet "Letter from Egypt". Det er gjennom disse tilsynelatende uanstrengte replikkvekslingene med publikum at vi føler at dette er vår popstjerne, han som kikket ned på oss fra plakater vi hadde revet ut fra Topp, som satte Norge på popkartet tidlig på 80-tallet.Problemet er bare at det er så mye langhalm innimellom. Det er mye her som havner i den litt ulne sjangeren "voksenpop", et ord som vanligvis beskriver trygg og kjedelig musikk som du kan høre på i bilen på vei til hytta.

Lett humring

Morten Harket i snakkemodus har ofte vært en enkel mann å parodiere. Denne kvelden var det meste han sa relativt begripelig, men det ville vært en overdrivelse å si at han har evnen til å trollbinde publikum mellom sangene. Det er mer så han framkaller den lette humringen når han mumler om hvor vanskelig det er å holde styr på alle huskelappene, eller når han framsnakker en og annen produsent som ingen har hørt om.

Først på den aller siste sangen før ekstranummeret beveger han seg framover til scenekanten, og får skikkelig nær kontakt med publikum. Er det nå popstjernen i ham skal vende tilbake? Hvis jeg myser skikkelig, kan jeg nesten se for meg fyren uten briller, med litt fyldigere manke og med skinnreimer knyttet rundt håndleddene. Men bare nesten.